Tilgjengelighet

Står her på trikkeholdeplassen ved siden av partileder Trine Skei Grande. En bil stopper for lyset og ruller ned vinduet og sier noe til henne. Hun går bort, svarer sjåføren kort og nikker til ham (eller et det henne?) før lyset blir grønt og bilen kjører videre. Så kommer trikken min og jeg går på mens hun fortsatt venter på sin. Det slår meg at det er fint, det at Trine Skei Grande, som sitter i regjeringen, bruker offentlig transport. Jeg stemmer ikke Venstre, men det er fin symbolikk i at hun står her – det gjør at jeg føler det fortsatt er noe i ordet folkestyre, at jeg kan gå bort til henne og rose eller rise eller simpelthen omgås en av de som driver og styrer landet. Sånn når vi først snakker om norske verdier, mener jeg.

California’s Callin’ Ya

California, dette myteomspunnede stedet fjernt i vest, har fortsatt ikke glidd ut av vår kollektive fantasi, mye takket være musikere som The Beach Boys, som flittig hjalp til å bygge opp myten om stedet. Bandet The Explorers Club kommer fra den andre siden av USA, nærmere sagt Atlanta i Georgia Charleston i South Carolina, men når man hører dem spille, værer man sol, strand og surfebrett.

Deres siste utgivelse heter Together og kom i 2016, og for å være ærlig ligger det nesten parodisk nær The Beach Boys i uttrykket. Singelen heter California’s Callin’ Ya, og om du er glad i vakker koring, og trenger et snev av solskinn mens det pissregner i hovedstaden midtvinters, kan du ha absolutt ha det verre i tre minutter.

Catherine the Great

Det er ingen overdrivelse å si at jeg gleder meg overordentlig hver gang Neil Hannon trekker på seg The Divine Comedy-buksene sine. (Ikke at jeg ikke elsker The Duckworth Lewis Method, da.) Catherine the Great heter den nye singlen, og viser den lettere siden av bandet – det er melodisk og avslappet, nynnbart og smilfremkallende – altså perfekt for milde sommerkvelder. Jeg håper dog at den ikke er toneangivende for hele den neste utgivelsen – det er få som gjør det grandiose like bra som Hannon, og det ville vært synd om han satser på altfor streit pop. På den annen side er første singel ut sjelden det sterkeste bandet byr på, så det er bare å smøre seg med tålmodighet til september.

Fumer c’est social

Da jeg kom ut i Pilestredet ved Høyskolen tidligere i dag, sto det et par franske studenter der og røyket. Det var nesten påfallende hvor tydelig det var at de var utenlandske – det er lengre og lengre mellom de kortreiste røykerne i disse dager. De var velkledde, velfriserte og mens hendene gestikulerte på det voldsomme, galliske viset, ble sigarettene mot alle odds hengende i munnviken i passelig slentrende vinkel. Det var noe ved dem – den velflidde selvsikkerheten, kanskje – som fikk meg til å smile, og lure på hvordan det må være å virke såpass sikre på sin plass i verden.