Notis

Et sted like utenfor i Strømsveien står det en fyr med rusten stemme, rusten og stadig er på nippet til å sprekke, og skriker «hore» til en eller annen. Jeg kan ikke se ham, for det er et digert tre i veien, men det høres ut som om han er ganske rett ved. Utbruddene kommer med jevne mellomrom, det er en slags regelmessighet der, en alkoholsløv rytme. Av og til legger han til «jævla» for ekstra effekt. «Hore» … «Hore» … «Jævla hore». Bussene kommer, bussene går; folk går av, folk stiger på. Noen ser i retning stemmen; kjappe blikk opp fra mobilen, dveler ikke lenge nok til å provosere. «Di hore». Stemmen forblir, et anker i trafikkstøyen. Jeg nærer en slags takt i kroppen nå, spenner meg instinktivt for det neste utbruddet, men plutselig er mønsteret brutt; stemmen er borte og takten fordunstet i fraværet. En ny buss kommer, man hører spor av regn på hjulene, og så forsvinner den videre inn i byen.

Takt

Notis

Står her på trikkeholdeplassen ved siden av partileder Trine Skei Grande. En bil stopper for lyset og ruller ned vinduet og sier noe til henne. Hun går bort, svarer sjåføren kort og nikker til ham (eller et det henne?) før lyset blir grønt og bilen kjører videre. Så kommer trikken min og jeg går på mens hun fortsatt venter på sin. Det slår meg at det er fint, det at Trine Skei Grande, som sitter i regjeringen, bruker offentlig transport. Jeg stemmer ikke Venstre, men det er fin symbolikk i at hun står her – det gjør at jeg føler det fortsatt er noe i ordet folkestyre, at jeg kan gå bort til henne og rose eller rise eller simpelthen omgås en av de som driver og styrer landet. Sånn når vi først snakker om norske verdier, mener jeg.

Tilgjengelighet

10.11.11

Sitter på trikken og titter ut av vinduet. Tar inn sentrum, som er disig i kantene grunnet trøtthet. På holdeplassen utenfor står en uteligger, eller «hjemløs» som det kalles nå, i en klinisk og ulyrisk tid; han stirrer inn i evigheten med skadeskutte øyne. En ung dame setter seg på benken litt bortenfor for å vente på trikken. Lasaronen står og sier noe, hva vet jeg ikke, det kan man ikke høre oTver motorenes rumling, men så ser jeg at skrittet hans mørknes idet en diger flekk brer seg utover de slitte dongeribuksene mens han er i passiar med den tomme luften. Han værer noe, snur seg, og går bort til den unge damen for å spørre henne om noe. Hun ser først skremt ut, men gradvis mykner hun og svarer. Heller ikke dette hører jeg, men han går videre, tar med seg det ville blikket og urinstanken og forsvinner. Hun ser litt etter ham før hun snur seg og ser meg og skjønner at jeg har fulgt med. Hun presser leppene sammen i et lite smil, øyenbrynene hopper kjapt opp, akkurat som når man sier «jaja» og så knurrer trikken før den gjør et lite byks og drar videre på sin ferd gjennom byen.

Trist å være glad: deLillos fyller 25

deLillos: 3 x Lars
3 x Lars

Samme kveld som a-Ha trakk seg tilbake for godt(?) etter en verdig rekke avskjedskonserter i Oslos storstue, feiret deLillos sitt 25-års jubileum på Rockefeller, der de fremførte (og spilte inn) sin nye skive i sin helhet, før de pløyde gjennom en hitparade få andre kan matche i norsk musikk.

Den nye skiven ble altså fremført i sin helhet; vi fikk utdelt et tomt omslag da vi kom inn, og Lars Lillo-Stenberg anmodet oss innledningsvis høflig om at man ikke ropte altfor mye mellom sangene, og om man absolutt måtte gjøre rope noe, kunne man kanskje være snille nok til å ikke rope akkurat det samme mellom hver sang, OK? Tusen takk.

Konserten begynte klokken ni, etter ca en time med filmopptak fra 1987, 1999 og 2010, der man kunne observere overlegent praktfullt hockeyhår, Jørn Christensens stramme, svarte underbukser, bandets trommiser i full rotasjon (jeg mener vi så alle tre), og diverse hårfester som krøp bakover.

(Opptaket fra Samundet i 1987 var forøvrig et bevis på at det at musikken deres alltid låt mer muskuløst i konsertsammenheng enn på plate, iallfall før Kyrre Fritzer produserte Neste sommer. Dette fenomenet oppdaget jeg forøvrig på egen hånd i 1991 eller 1992, på min aller første deLillos-konsert – de turnerte for å promotere Varme mennesker, og det låt helt annerledes enn på plate. Det var en spennende kveld, med dresskledte karer og pønkere med hanekam i skjønn forening, og etter det var jeg frelst.)

Uansett. Opptaket gikk bra; Lars Lillo glemte teksten på et punkt, men hentet seg inn i neste vending. Utover det gikk alt som smurt; jeg ville nesten si over all forventning, men det er egentlig ikke sant. Dette er et band som ytterst sjelden gir dårlige konserter, og 25 års erfaring lyste igjennom her. Det var rett og slett blodstramt. Bandet besto forøvrig av de originale Lars-ene, med unge Lundevall tilbake på gitar, og Rune Lindstrøm på trommer, samt produsentene Jørn Christensen (Mercury Motors) og Kyrre Fritzer (The Rambelins) og et par andre.

Publikum var bra, jublet og klappet der de skulle, og oppførte seg generelt sivilisert (en fordel med å starte tidligere er at folk ikke rekker å drikke seg altfor dritings), og så var plutselig den nye platen et faktum. Etter det var det bare å vente på CDen skulle brennes – og for å få tiden til å gå, ble det selvfølgelig mer musikk.

deLillos med Ingrid Olava
deLillos med Ingrid Olava

Etter et par minutter med deLillos-tekster lest av kjente personligheter (egentlig en herre som het Alex, som var meget dyktig på etterlikninger. Yngve Hågensens fremføring av Tøff i pysjamas var kanskje høydepunktet) kom Lars på scenen igjen for å spørre om vi hadde lyst til å høre en deLillos-sang (Om du lurer, var svaret «JAAA!»), for så å presentere Ingrid Olava. Hun var gjest på låta Flink fra Huskeglemme, og koret og spilte piano på opera-konserten ifjor. Hun har i tillegg gitt ut en av årets beste skiver (The Guest), og jeg må innrømme at jeg håpet at hun skulle synge en av sine egne også, men måtte nøye meg med en riktig trivelig versjon av Fullstendig oppslukt av frykt, fremført med et stort smil og akkompagnert av nær overdøvende allsang.

Så sto plutselig Østein Paasche på scenen og smilte litt brydd da han ble møtt av et meget velvillig publikum og et taktfast «Paasche! Paasche! Paasche!» (Undertegnede forsøkte seg med «Paasche er bedre enn jul», men fikk ingen respons. Forøvrig var det kanskje like greit.) mens han justerte trommene. Deretter fulgte halvannen time med hits; deLillos er nå så inngrodd i eteren at de kunne ha spilt en time til, minst, og fortsatt hatt slagere igjen. Det er lett å ta deLillos for gitt, men selv om P3 i hovedsak er mer opptatt av tenåringer i for store klær og bleke, magre folk fra Brooklyn (kom dere ut av hagen min!, osv), virker det ikke som om deLillos har større problemer med å trekke inn nye fans. At de favner om alle, levnes vel liten tvil; et brustent hjerte gjør like vondt i alle aldre, og hvem har ikke stusset over evigheten mens de venter på at søvnen skal komme?

Forøvrig var det første gang fikk jeg ikke høre Suser avgårde på deLillos-konsert; kvelden ble istedenfor avsluttet med Flink, der Ingrid Olava selvfølgelig kom tilbake og sang.

Mye avhenger av publikum for å få opp stemningen det siste lille hakket, og alt klaffet her, men bandet og musikken må selvfølgelig stå for det viktigste. Etter en litt glissen konsert i februar, husker jeg at jeg stusset på om det gikk mot slutten for Frognermelankolikerne, men det viste seg å være et særdeles vitalt band som sto på scenen igår.

Så mens a-ha takket for seg for godt, nøyde deLillos seg heldigvis med å takke for denne gang, og godt var det det. Vinternatten hadde blitt så altfor, altfor mørk om så hadde vært tilfelle.IMG_0109.jpg

Tears of a Clown

Når jeg handler mat, er det ofte jeg treffer på en kar i butikken – det kan nesten virken som om vi er sånn halvt synkrone. Jeg vet ikke hva han heter, eller hva han gjør, eller hvor han bor. Alt jeg vet er at han alltid får meg i godt humør, og jeg tviler på at jeg er den eneste. Det er ikke fordi han er rar eller ubehagelig på noe vis, eller fordi han klovner og gjøgler slik oppmerksomhetssyke folk av og til gjør; det er på grunn av denne lille dingsen jeg til tider har et både anstrengt og avmålt forhold til: Mobiltelefonen. Ringelyden på telefonen hans er nemlig Smokey Robinsons «Tears of a Clown» og hver gang telefonen ringer, brer et smil seg utover ansiktet hans idet fløyten begynner å trille. Han svarer alltid sent; først svaier han litt for seg selv i musikkens favn, holder pusten og venter på at blåserne skal rekke å ta i, om bare for et par takter, før han så tvinger seg til å svare, om enn motvillig. Det er et rituale jeg alttid blir glad av å se; en slags meditasjon, eller hverdagsbønn, som beskjedent springer ut i fra innerlommen og utvilsomt driver den andre parten til vanvidd.

Fidelity

Rockefeller, 11.12.09

Jeg har ikke kjent til Regina Spektor så veldig lenge. Bekjentskapet startet først ifjor, da hun sang en duett med Ben Folds på det som var hans beste singel på lenge, You Don’t Know Me. Litt etter nevnte jeg henne tilfeldig for en vennine som prompte lånte meg et par av platene hennes. Selv om jeg i de senere år ikke har fulgt altfor nøye med på hva som skjer på musikkfronten, var det likevel en overraskelse at hun hadde gått meg så fullstendig forbi som hun hadde, da særlig med tre eller fire skiver under beltet, og disse i en sjanger jeg liker. På den annen side var det ikke før i forfjor at jeg først hørte Goodbye, Yellow Brick Road heller, så jeg innrømmer at det finnes et par hull i allmenkunnskapen min.

I år slapp hun den flotte Far, som forøvrig er fullt på høyde med Begin to Hope fra 2006. Disse to utgivelsene kan seg imellom by på noe av den beste popen utgitt i dette tiåret. Far er litt mer streit, med litt mindre hang til musikalske omveier og uvanlige vokalkonstruksjoner. For å ta en sammenligning ut av lufta, er Far litt som deLillos’ Neste sommer, en skive som destillerte et særegent musikalsk utrykk til noe som var håndgripelig for de fleste, uten egentlig å gi slipp på det idiosynkratiske.

Far og Begin to Hope var også de skivene som fikk mest spilletid i løpet av kvelden, med et par spor fra Soviet Kitsch spedd på innimellom. Med seg på scenen hadde hun en trommis og to strykere. Sammen rekonstruerte de innspillingene mer eller mindre perfekt, uten at spontaniteten på noe som helst vis ble borte. Men det må også sies at disse gutta langt ifra var nødvendige; Spekor trakterte flygelet med både rått driv og ømfintlighet, og trengte forsåvidt ikke å ha noen av dem i ryggen. (Det virker ikke særlig rart at hun og Ben Folds fant tonen rent musikalsk) Dog er stemmen hennes den virkelige hovedbestanddelen i aresenalet. Hun fløy opp og ned skalaen, og vrengte vokalen fra det myke og intime til det nær hysteriske. Det er sjelden gåsehuden virkelig stritter på konsert i disse dager, men her sto den på tå hev stort sett hele kvelden. (Lydfolka skal også ha ros for at de i det hele tatt holdt følge.)

Konserten var utsolgt, og publikum lot heller ikke jubelen vente på seg. Da hun presenterte Sondre Lerche rett før duetten Hell, No, en låt fra soundtracket til den temmelig dølle Dan in Real Life, gikk stemningen enda et hakk opp. Lerche så nesten forfjamset ut der han sto og så utover et fullstappet Rockefeller, men de to spøkte mellom seg, og hadde en genuin kjemi både personlig og musikalsk.

Utover å ha stålkontroll på det rent musikalske, hadde damen også karisma i bøtter og spann. Hun virket nesten litt sjenert de gangene hun snakket til publikum mellom låtene, men kunne forsvare seg med et særs avvæpnende smil. Sjekket man Twitter-strømmen til gjestene etter konserten, var det heller ikke rent få som var sjarmert i senk, spesielt da hun takket publikum for at de kom og for at de «took good care of our president».

Avslutningsvis skal også innrømmes at det er temmelig deilig ved å være på konsert der den musikalske gleden er like viktig som angstfylt selvutlevering. Sånn sett vil jeg sammenligne Regina Spektor med Laura Nyro; begge skaper på samme måte musikk med både nerve og glede, musikk som er helt og fullt sin egen.