Notis

Et sted like utenfor i Strømsveien står det en fyr med rusten stemme, rusten og stadig er på nippet til å sprekke, og skriker «hore» til en eller annen. Jeg kan ikke se ham, for det er et digert tre i veien, men det høres ut som om han er ganske rett ved. Utbruddene kommer med jevne mellomrom, det er en slags regelmessighet der, en alkoholsløv rytme. Av og til legger han til «jævla» for ekstra effekt. «Hore» … «Hore» … «Jævla hore». Bussene kommer, bussene går; folk går av, folk stiger på. Noen ser i retning stemmen; kjappe blikk opp fra mobilen, dveler ikke lenge nok til å provosere. «Di hore». Stemmen forblir, et anker i trafikkstøyen. Jeg nærer en slags takt i kroppen nå, spenner meg instinktivt for det neste utbruddet, men plutselig er mønsteret brutt; stemmen er borte og takten fordunstet i fraværet. En ny buss kommer, man hører spor av regn på hjulene, og så forsvinner den videre inn i byen.

(Originalt lagt ut på http://christian.vonschack.com/2017/08/31/takt/)

Reklamer

Takt

Notis

Står her på trikkeholdeplassen ved siden av partileder Trine Skei Grande. En bil stopper for lyset og ruller ned vinduet og sier noe til henne. Hun går bort, svarer sjåføren kort og nikker til ham (eller et det henne?) før lyset blir grønt og bilen kjører videre. Så kommer trikken min og jeg går på mens hun fortsatt venter på sin. Det slår meg at det er fint, det at Trine Skei Grande, som sitter i regjeringen, bruker offentlig transport. Jeg stemmer ikke Venstre, men det er fin symbolikk i at hun står her – det gjør at jeg føler det fortsatt er noe i ordet folkestyre, at jeg kan gå bort til henne og rose eller rise eller simpelthen omgås en av de som driver og styrer landet. Sånn når vi først snakker om norske verdier, mener jeg.

Tilgjengelighet

Vi tenner våre lykter

Det er første søndag i advent. Snøen glitrer med sitt fravær, men regnet har i det minste gitt seg. Rundt omkring tenner man juletrelysene for holde den mørkeste tiden på avstand.

På Vålerenga går det hest og kjerre i gatene; her kan barna sitte på om de vil, og bak disse følger et lite fakkeltog. Toget snor seg gjennom gatene og opp til kirken, hvor treet tennes, gløgg og pepperkaker settes til livs, og årets første julesanger utbasuneres. Korpset spiller mens folkemengden synger, og holder modig ut selv så kaldt og surt det er.

Vi er her for andre gang, og selv om Malin har rukket å bli ganske sliten, er det så mye spennende som skjer rundt oss at hun må følge nøye med på alt og alle, først på pappas skuldre og så i mammas armer. Vi drar før julenissen kommer; han kommer jo allikevel tilbake om et par uker.