I’m Not Gonna Miss You

Wichita is one lineman short. Rest In Peace, Glen Campbell. He was already well into his decline into Alzheimer’s by the time he made the documentary I’ll Be Mebut his musical skills were sharp as ever. I considered posting the video for I’m Not Gonna Miss You, his farewell single, but it was just too depressing.

Reklamer
Notis

California, dette myteomspunnede stedet fjernt i vest, har fortsatt ikke glidd ut av vår kollektive fantasi, mye takket være musikere som The Beach Boys, som flittig hjalp til å bygge opp myten om stedet. Bandet The Explorers Club kommer fra den andre siden av USA, nærmere sagt Atlanta i Georgia Charleston i South Carolina, men når man hører dem spille, værer man sol, strand og surfebrett.

Deres siste utgivelse heter Together og kom i 2016, og for å være ærlig ligger det nesten parodisk nær The Beach Boys i uttrykket. Singelen heter California’s Callin’ Ya, og om du er glad i vakker koring, og trenger et snev av solskinn mens det pissregner i hovedstaden midtvinters, kan du ha absolutt ha det verre i tre minutter.

California’s Callin’ Ya

Arnie «Skiffle Joe» Norse

Arnie Norse, eller Arnie «Skiffle Joe», døde i dag i går. Han rakk å bli 91 og ble kalt «finkulturens fiende» av folk som tror finkulturen brydde seg nevneverdig.

Jeg ble med noen venner på Tranen for å se ham opptre en gang, på den tiden han fortsatt gjorde det. Han spilte de kjente visene sine, men enhjulingen sto lydig parkert et sted i fortiden. Ikke mange år etter fikk Tranen nye eiere, nytt interiør og nytt «konsept» som var litt mer i tiden og litt mindre tilrettelagt for de slitne gutta som pleide å bo rundt hjørnet.

Jeg husker også jeg så ham i bakspeilet en gang jeg kjørte over St. Hanshaugen. Kona hans satt bak rattet, og han satt i passasjersetet. Det var bare hatten jeg så, og et par slitne øyne og litt av nesetippen. Han så fryktelig liten og gammel ut allerede da. Dette var for nesten ti år siden, og jeg var nesten litt overrasket da jeg leste han var død. Hadde han virkelig stått på så lenge som han gjorde?

Med Arnie er enda en byoriginal er borte. Det er få igjen av dem (iallfall som jeg vet om), men nå finnes det jo heller ikke så mye plass til sånne som han lenger. Og slik marsjerer vi ubønnhørlig inn i fremtiden.

Notis

Det er ingen overdrivelse å si at jeg gleder meg overordentlig hver gang Neil Hannon trekker på seg The Divine Comedy-buksene sine. (Ikke at jeg ikke elsker The Duckworth Lewis Method, da.) Catherine the Great heter den nye singlen, og viser den lettere siden av bandet – det er melodisk og avslappet, nynnbart og smilfremkallende – altså perfekt for milde sommerkvelder. Jeg håper dog at den ikke er toneangivende for hele den neste utgivelsen – det er få som gjør det grandiose like bra som Hannon, og det ville vært synd om han satser på altfor streit pop. På den annen side er første singel ut sjelden det sterkeste bandet byr på, så det er bare å smøre seg med tålmodighet til september.

Catherine the Great

Konsert: The Hold Steady

Parkteatrets 10-års jubileum går en måned til ende, med konserter og arrangementer hver eneste kveld. Igår kveld var det de amerikanske indieheltene The Hold Steady som sto på scenen foren en fullspekket sal og et veritabelt hav av Chuck Taylor-sko og rufsehår. The Hold Steady spiller relativt streit hardrock i 4/4 takt, med røffe gitarer, en god del allsangvennlige refreng og dette evig ubestemmelige elementet kalt «attityd». Det kan være mer enn nok, det.

Konserten startet med at vokalist Craig Finn gjorde et hederlig forsøk på å lede salen i allsang. Forsøket var som sagt hederlig, men da det viste seg at kun to sjeler kunne teksten godt nok til stemme i, førte det til humring både i salen og på scenen. Da gitarene blåste på, tok det imidlertid seg raskt opp, og bandet leverte over halvannen time trøkk til et entusiastisk publikum. Andre låt ut var den fyrrige «Hurricane J» fra siste album, og noen låter senere fikk «Sequestered in Memphis» allsangen i gang for fullt. Publikum fikk servert materiale fra hele diskografien, i tillegg til en smakebit fra det kommende albumet.

The Hold Steady vil nok ikke bli husket for innovasjon; de har sin «sound» og avviker sjelden fra den. Det er ikke nødvendigvis negativt; Raga Rockers har tross alt nådd store høyder på tre akkorder. Raga Rockers er heller ikke en dårlig sammenligning rent tekstmessig: en av styrkene til The Hold Steady er fortellerevnen, der sangene er bebodd av rare skruer fra alle lag, som fører til at gjenkjennelsen nok blir stor for de fleste.

Tre gitarer er kanskje i overkant om du ikke skal spille «Free bird», og savnet av keyboardisten føles av og til. (Dog fikk de med seg tirsdagens «headliner», stand-up komikeren Eugene Mirman, på theremin i siste låt.) Uansett: effektivt og med lite fjas kvitterte The Hold Steady godt for seg, og da bandet  gikk av scenen for andre gang med ordene: «Stay positive, Oslo!» var det sannsynligvis få som ikke tok det til seg da lysene kom på igjen.

(Også publisert på hjemmeunderholdningsmagasinet Watts hjemmesider)

Fidelity

Rockefeller, 11.12.09

Jeg har ikke kjent til Regina Spektor så veldig lenge. Bekjentskapet startet først ifjor, da hun sang en duett med Ben Folds på det som var hans beste singel på lenge, You Don’t Know Me. Litt etter nevnte jeg henne tilfeldig for en vennine som prompte lånte meg et par av platene hennes. Selv om jeg i de senere år ikke har fulgt altfor nøye med på hva som skjer på musikkfronten, var det likevel en overraskelse at hun hadde gått meg så fullstendig forbi som hun hadde, da særlig med tre eller fire skiver under beltet, og disse i en sjanger jeg liker. På den annen side var det ikke før i forfjor at jeg først hørte Goodbye, Yellow Brick Road heller, så jeg innrømmer at det finnes et par hull i allmenkunnskapen min.

I år slapp hun den flotte Far, som forøvrig er fullt på høyde med Begin to Hope fra 2006. Disse to utgivelsene kan seg imellom by på noe av den beste popen utgitt i dette tiåret. Far er litt mer streit, med litt mindre hang til musikalske omveier og uvanlige vokalkonstruksjoner. For å ta en sammenligning ut av lufta, er Far litt som deLillos’ Neste sommer, en skive som destillerte et særegent musikalsk utrykk til noe som var håndgripelig for de fleste, uten egentlig å gi slipp på det idiosynkratiske.

Far og Begin to Hope var også de skivene som fikk mest spilletid i løpet av kvelden, med et par spor fra Soviet Kitsch spedd på innimellom. Med seg på scenen hadde hun en trommis og to strykere. Sammen rekonstruerte de innspillingene mer eller mindre perfekt, uten at spontaniteten på noe som helst vis ble borte. Men det må også sies at disse gutta langt ifra var nødvendige; Spekor trakterte flygelet med både rått driv og ømfintlighet, og trengte forsåvidt ikke å ha noen av dem i ryggen. (Det virker ikke særlig rart at hun og Ben Folds fant tonen rent musikalsk) Dog er stemmen hennes den virkelige hovedbestanddelen i aresenalet. Hun fløy opp og ned skalaen, og vrengte vokalen fra det myke og intime til det nær hysteriske. Det er sjelden gåsehuden virkelig stritter på konsert i disse dager, men her sto den på tå hev stort sett hele kvelden. (Lydfolka skal også ha ros for at de i det hele tatt holdt følge.)

Konserten var utsolgt, og publikum lot heller ikke jubelen vente på seg. Da hun presenterte Sondre Lerche rett før duetten Hell, No, en låt fra soundtracket til den temmelig dølle Dan in Real Life, gikk stemningen enda et hakk opp. Lerche så nesten forfjamset ut der han sto og så utover et fullstappet Rockefeller, men de to spøkte mellom seg, og hadde en genuin kjemi både personlig og musikalsk.

Utover å ha stålkontroll på det rent musikalske, hadde damen også karisma i bøtter og spann. Hun virket nesten litt sjenert de gangene hun snakket til publikum mellom låtene, men kunne forsvare seg med et særs avvæpnende smil. Sjekket man Twitter-strømmen til gjestene etter konserten, var det heller ikke rent få som var sjarmert i senk, spesielt da hun takket publikum for at de kom og for at de «took good care of our president».

Avslutningsvis skal også innrømmes at det er temmelig deilig ved å være på konsert der den musikalske gleden er like viktig som angstfylt selvutlevering. Sånn sett vil jeg sammenligne Regina Spektor med Laura Nyro; begge skaper på samme måte musikk med både nerve og glede, musikk som er helt og fullt sin egen.

Bergenssol i Tigerstaden

John Dee, 02.12.09

Det var en av de kveldene: Kulda stakk tårer ut av øyekroken og vinden skar rett til beinet. Jeg hutret og bannet til meg selv, men visste at at om litt ville sola bli levert meg og resten av publikum fra – av alle steder – Bergen. Frank Hammersland har fått mye ros av det norske kritikerkorps gjennom årene, og ble i en anmeldelse av sitt siste opus sammenlignet med Lennon/McCartney. Selv ville jeg heller peke i retning av Beach Boys; Særlig Popium-skivene er krydret med musikalske (og tekstmessige) referanser til sol og surfing. Ikke minst er låta California fra skiva Camp et skoleeksempel på solskinnspop så paradoksalt nok skrevet i den regntunge byen i vest.

John Dee var rundt halvfull da jeg kom inn; det var ingen jeg kjente der, så jeg stilte meg på hjørnet av baren og ventet. På tryneboka hadde bandet meldt at de ville stå på scenen halv ti, men lot det bero en ekstra halvtime for å få inn de siste. Rutinerte konsertgjengere kom luskende inn fra kulda helt fram til oppstarten. Det var sant å si et mere slunkent oppmøte enn jeg hadde trodd; Dog mistenker man at en konsert i midten av uka i starten av julebordsesongen på årets til nå kaldeste natt kan også ha hatt litt med saken å gjøre.

Uansett: klokka ti slentret Pogo på scenen til noe forsiktig jubel. Hammersland så utover salen med et, om ikke motløst, så iallfall et skuffet blikk, før de gikk løs på Kill all the butterflies fra karrierehøjdaren Crash. Jeg må innrømme at det var litt lite trøkk i starten, og bandet tente ikke med en gang. Litt av ansvaret lå på publikum, men litt må på bandet også; Hammersland bommet på et av refrengene, og det låt direkte surt. En konsert er som kjent en gi-og-ta-situasjon, og det må være noe demotiverende når store deler av publikum velger å holde seg bak, eller tilogmed å sitte. «Det er plass her foran» forsøkte Hammersland, og noen av oss gikk litt nærmere, men rett foran scenen forble det slunkent. Men publikum var på gli.

Med Jennifer Peach, nok et høydepunkt fra Crash, gikk energinivået opp betraktelig; rockefoten manifesterte seg, og man kunne se kropper begynne å bevege seg i takt med rytmen før refrenget tok fullstendig over. Den nye annengitaristen og keyboardisten begynte på et punkt å danse bak keyboardet, halvironisk dårlige discotrinn som siktet seg inn på en electric slide med sprengt sikring. Det passet ikke helt, men det var heller ikke meningen. To låter senere grabbet han en kubjelle, og alt falt på plass. Etter låta ropte selvfølgelig noen «More cowbell» etsteds bakfra, Christopher Walken kanalisert på Bergens-engelsk, og publikum humret i kor.

Bandet var på oppadstigende kurve nå, og den herlige eimen av samspilthet og elektrisitet bredte om seg. Swoon blåste nesten dørene av hengslene, med Viggo Krügers gitar som brekkjern, muskuløs og seig. De nye låtene kom innimellom de gamle, og fra et livemessig ståsted låt de bra, om enn litt på siden; Det er som om Hammersland forsøkte å manifestere Pure, den tredje, mer «rocka» skiva, en pussig sak som forsåvidt ikke passer så godt inn i helheten, da han skrev de nye. Samtidig er det uanstrengt melodiøst, og fikk jevnt over bra respons. Den entusiastiske, om beherskete hoingen ble stadig mer høylydt, og da Hammersland, henslengt over mikken, ropte «Hører ikke» med et stort glis, runger jubelen i salen såpass at selv den påtatt blasérte bandstjernen gliser bredt, i full visshet om at bandet nå har full kontroll.

Konserten var ferdig litt etter en time; Det føltes altfor snaut, men som de sier på engelsk: «Good things come in small packages». Ute lå byen fortsatt i barfrostens favntak, men en liten stund fikk man smake på sommeren.