I’m Not Gonna Miss You

Wichita is one lineman short. Rest In Peace, Glen Campbell. He was already well into his decline into Alzheimer’s by the time he made the documentary I’ll Be Mebut his musical skills were sharp as ever. I considered posting the video for I’m Not Gonna Miss You, his farewell single, but it was just too depressing.

Advertisements

California’s Callin’ Ya

California, dette myteomspunnede stedet fjernt i vest, har fortsatt ikke glidd ut av vår kollektive fantasi, mye takket være musikere som The Beach Boys, som flittig hjalp til å bygge opp myten om stedet. Bandet The Explorers Club kommer fra den andre siden av USA, nærmere sagt Atlanta i Georgia Charleston i South Carolina, men når man hører dem spille, værer man sol, strand og surfebrett.

Deres siste utgivelse heter Together og kom i 2016, og for å være ærlig ligger det nesten parodisk nær The Beach Boys i uttrykket. Singelen heter California’s Callin’ Ya, og om du er glad i vakker koring, og trenger et snev av solskinn mens det pissregner i hovedstaden midtvinters, kan du ha absolutt ha det verre i tre minutter.

Arnie «Skiffle Joe» Norse

Arnie Norse, eller Arnie «Skiffle Joe», døde i dag i går. Han rakk å bli 91 og ble kalt «finkulturens fiende» av folk som tror finkulturen brydde seg nevneverdig.

Jeg ble med noen venner på Tranen for å se ham opptre en gang, på den tiden han fortsatt gjorde det. Han spilte de kjente visene sine, men enhjulingen sto lydig parkert et sted i fortiden. Ikke mange år etter fikk Tranen nye eiere, nytt interiør og nytt «konsept» som var litt mer i tiden og litt mindre tilrettelagt for de slitne gutta som pleide å bo rundt hjørnet.

Jeg husker også jeg så ham i bakspeilet en gang jeg kjørte over St. Hanshaugen. Kona hans satt bak rattet, og han satt i passasjersetet. Det var bare hatten jeg så, og et par slitne øyne og litt av nesetippen. Han så fryktelig liten og gammel ut allerede da. Dette var for nesten ti år siden, og jeg var nesten litt overrasket da jeg leste han var død. Hadde han virkelig stått på så lenge som han gjorde?

Med Arnie er enda en byoriginal er borte. Det er få igjen av dem (iallfall som jeg vet om), men nå finnes det jo heller ikke så mye plass til sånne som han lenger. Og slik marsjerer vi ubønnhørlig inn i fremtiden.

Catherine the Great

Det er ingen overdrivelse å si at jeg gleder meg overordentlig hver gang Neil Hannon trekker på seg The Divine Comedy-buksene sine. (Ikke at jeg ikke elsker The Duckworth Lewis Method, da.) Catherine the Great heter den nye singlen, og viser den lettere siden av bandet – det er melodisk og avslappet, nynnbart og smilfremkallende – altså perfekt for milde sommerkvelder. Jeg håper dog at den ikke er toneangivende for hele den neste utgivelsen – det er få som gjør det grandiose like bra som Hannon, og det ville vært synd om han satser på altfor streit pop. På den annen side er første singel ut sjelden det sterkeste bandet byr på, så det er bare å smøre seg med tålmodighet til september.

Konsert: The Hold Steady

Parkteatrets 10-års jubileum går en måned til ende, med konserter og arrangementer hver eneste kveld. Igår kveld var det de amerikanske indieheltene The Hold Steady som sto på scenen foren en fullspekket sal og et veritabelt hav av Chuck Taylor-sko og rufsehår. The Hold Steady spiller relativt streit hardrock i 4/4 takt, med røffe gitarer, en god del allsangvennlige refreng og dette evig ubestemmelige elementet kalt «attityd». Det kan være mer enn nok, det.

Konserten startet med at vokalist Craig Finn gjorde et hederlig forsøk på å lede salen i allsang. Forsøket var som sagt hederlig, men da det viste seg at kun to sjeler kunne teksten godt nok til stemme i, førte det til humring både i salen og på scenen. Da gitarene blåste på, tok det imidlertid seg raskt opp, og bandet leverte over halvannen time trøkk til et entusiastisk publikum. Andre låt ut var den fyrrige «Hurricane J» fra siste album, og noen låter senere fikk «Sequestered in Memphis» allsangen i gang for fullt. Publikum fikk servert materiale fra hele diskografien, i tillegg til en smakebit fra det kommende albumet.

The Hold Steady vil nok ikke bli husket for innovasjon; de har sin «sound» og avviker sjelden fra den. Det er ikke nødvendigvis negativt; Raga Rockers har tross alt nådd store høyder på tre akkorder. Raga Rockers er heller ikke en dårlig sammenligning rent tekstmessig: en av styrkene til The Hold Steady er fortellerevnen, der sangene er bebodd av rare skruer fra alle lag, som fører til at gjenkjennelsen nok blir stor for de fleste.

Tre gitarer er kanskje i overkant om du ikke skal spille «Free bird», og savnet av keyboardisten føles av og til. (Dog fikk de med seg tirsdagens «headliner», stand-up komikeren Eugene Mirman, på theremin i siste låt.) Uansett: effektivt og med lite fjas kvitterte The Hold Steady godt for seg, og da bandet  gikk av scenen for andre gang med ordene: «Stay positive, Oslo!» var det sannsynligvis få som ikke tok det til seg da lysene kom på igjen.

(Også publisert på hjemmeunderholdningsmagasinet Watts hjemmesider)

MGP, norsk finale, oppsummering

(Dette blir skrevet fortløpende. Gdder ikke kjøre stavekontroll, ikke klag.)

Så er det endelig finale, etter endeløse delfinaler. Spektrum er fullt, og det er selvfølgelig feststemning med stor kosefaktor. Alexander Rybak åpner ikke uventet kalaset.

Vertene kommer i bunader, som må være forbanna varmt. Vi hopper ut idet:

A1 er litt A4, lizzom. Døll låt, men det hadde kanskje hjulpet om de ikke lot som om de var tenåringer lenger. Låta subber avgårde, låter som typisk radiovennlig softpop. Publikum jubler høflig.

Så kommer Maria Storaas Haukeng på scenen; Hun har heldigvis blitt kvitt de forferdelige buksene hun brukte tidligere i konkurransen. Søt dame og flott stemme, men stylistens valg gjorde henne 15 år eldre. Uansett: Låta er ikke ulik hennes forrige GP-hit. Den vant ikke, den heller.

Og her kommer Venke Knutson, en av Norges desidert vakreste damer. Hun er både heit og søt. Grei poplåt, min favoritt hittil, men det er ingen vinner. (Dessuten er den tekstmessig sterkt anti-feministisk, så om den skulle vinne måtte likestillingombudet uansett tatt affære og bedt om omkamp.) Og det spiller det ingen rolle at hun er en av landets peneste; Hun er påkledd og veldig lite ludriøs. Slikt holder ikke, hverken sørover eller østover. Fabian Stang ser perpleks ut. Svenskene har derimot lært leksa, se bare på Charlotte Perelli.

Per snakker med noen briter som har kommet hit. «Who’s your favorite? And don’t say Venke.» «Um…Venke,» sier gjesten. «I told you not to say that!» Ikke alle som ser på GP spiller på laget ditt, Per. Uansett.

Bjørn Johan Muri synger Yes man. Typisk P4-låt. To karer vaser rundt i bakgrunnen, og han ser ut som han kommer rett fra burgersjappa på kjøpesenteret. Seriøst, kunne han ikke pyntet seg litt? Null karisma. Uansett: han er jo veldig populær, så det går vel veien.

Så kommer Maria Arredondo. Nok en nydelig jente med en fin stemme og alt for mye klær på. Låta er skrevet av Rolf Løvland, dere! Grand-prix-kongen! Han har skrevet to vinnerlåter og er mao Norges Johnny Logan! Oioioi…modulering! HVEM SÅ DET KOMME?!!!

Per Sundnes hevder at Norge har de beste sangerne, de beste låtskriverne og til og til og med de beste danserne; «De e i verdensklasse!» sier han og publikum jubler høflig. Så breakdancer gutta, litt som du ser i skolegårdene i det ganske land. Det er typisk norsk å være god. Eller whatever.

Aleksander Stensrud ser ut som han kommer rett fra strategimøte fra en ny gründerbedrift. Standard europop. Grei stemme, men både han og låta mangler sex-appeal. dessuten er det ingen spesielle hooks.

Så snakker Per med Maria. «Du har vist meg et konkurranseinstinkt,» sier Par. «Ja,» sier Maria. OK.

Didrik Solli-Tangen starter med å synge The Rose. Han er litt mer stæsja opp enn Aleksander, men er langt ifra harry nok til å gjøre intrykk på kontinentet; Mer solarium og skjeggstubber ville nok hjulpet litt. Låta er jo vanvittig døll, noe fra en Lloyd-Webber musikal eller den sedvanlige Celine Dion-låta fra soundtracket til en Michael Bay-film. Men stemmen imponerer når han smeller til, det skal han ha, sund det tar halvannen en time. Han får nok masse stemmer uansett.

Alle klapper. Artistene er enige om at alle deltagerne er veldig flinke. Men de vil gjerne vinne også. Selv om det er topp bare å ha kommet helt hit. Jepp.

Så: Keep of Kalessin. Svartmetallen skrider inn på MGP-scenen. «Vi driver med musikk. Iallfall mener vi det sjøl.» Glis. En champagnekork spretter i bakgrunnen. «Om vi vinner, tar vi et glass champagne. Eller en torsk.»* Svartmetallere med humor? Verden står faen ikke til påske. De får en stemme for den kommentaren. Låta er grei nok, men savner jo liksminken litt. Hva kan jeg si? Jeg er tradisjonell av meg.

*Det har blitt påpekt for undertegnede at KoK ytret at de skulle ta seg «en karsk», ikke «en torsk». Dette er jo selvfølgelig langt mer logisk, og jeg får bare skylde på at jeg ikke fulgte så nøye med på introduskjonssnuttene, og var mer fokusert på å fylle vinglasset. Siden jeg synes torsk generelt er morsommere, lar jeg dog teksten stå uendret. Ikke gidder jeg å rette skrivefeilene heller.

Så kan man stemme for de fire som skal gå helt til siste runde, så NRK kan tjene enda mer penger. Mens det fpregår markerer vi 50-års jubileum for konkurransen alle elsker å hate. Det betyr at Bobbysocks, Løvland og Rybak blir dratt frem på scenen for å si hei, og så begynner kavalkaden. Ah, skjelettdrakten til Teigen. Og splitthoppet Teigen. Og fantastiske Samii Ednan, Norges feteste bidrag noensinne. Faen som jeg elsker den låta. Åge synger at bjørnen sover mens det glipper litt i øynene mine også. Kate Gulbrandsen minner om at grungerockens inntog avverget ozonhullkrisen. Jahn Teigen er fortsatt optimist, selv etter ørten tap. Definisjonen på galskap er som kjent å gjøre det samme og vente en forskjellig resultat. Silje Vige. Wig Wam. Sammendraget varer i to minutter. Så mye for kringkastingshistorie.

De fire som skal stå igjen blir valgt. Bjørn Johan Muri går videre. Ingen bombe. Han vinner nok hele rukla.

Nummer to er…Didrik! «Hvordan er det i Spektrum?» spør Per. «Det er helt RÅÅÅÅTT!» lyver han.

Keep of Kallessin går videre. Fett. Tenker det blir Maria som nummer fire.

Didrik og Bjørn Johan: «Det er så gøy, hihihi. Kan ikke slippe smilet, hahaha» Jubel. Stønn.

Nummer fire er…A1! Kødder du? OK, da har vi fire karer som skal videre. Det er bare å håpe på Keep of Kallessin. Ingen av dem har nubbsjangs i finalen uansett.

Ingrid Bjørnovs Grand Prix-fabel. Star Wars-rulletekster. Det kunne vært fra showet hennes, og er mao det aller beste med hele finalen. Bjørnov pisser på alle her.

A1 synger refrenget fra Mil etter mil. De er ikke høyere enn Sundnes, og han er bitteliten. Jøss.

Ørland gir toppscore til Keep.

Flybyen Bodø gir til Didrik. Fabian Stang er sikkert glad.

Skien gir til Didrik. Didrik tar ledelsen.

Sarpsborg/Sasjborr gir til Keep seieren, men Didrik leder med 2000 stemmer.

Landet er nå delt i fem.

Jørn Hoel i nord gir seier til: Didrik!

Kristine Gulbrandsen i vest gir seieren til: Didrik. Blir vanskelig å ta ledelsen fra ham nå.

Midtnorge gir til: Didrik. Jeg tror ikke denne srømmen snur.

Lars Fredriksen for Sørnorge: Didrik. Og Didrik vinner altså glætt, med mindre hele Østlandet stemmer på Keep of Kallessin.

Benedicte Adrian gir for østlandet…og Didrik tar seieren for alle metroseksuelle kelnere i det ganske land. My Heart Is Yours Will Go On, men ikke lenger enn mulig viderekvalifisering neste år. Gudd natt, Nårvei!

EPILOG: Med hjartet på rette staden åpner med 20 sekunder av Itchykoo Park. Mer kvalitet på 20 sek enn 2 timer og 10 minutter. Satan.

Fidelity

Rockefeller, 11.12.09

Jeg har ikke kjent til Regina Spektor så veldig lenge. Bekjentskapet startet først ifjor, da hun sang en duett med Ben Folds på det som var hans beste singel på lenge, You Don’t Know Me. Litt etter nevnte jeg henne tilfeldig for en vennine som prompte lånte meg et par av platene hennes. Selv om jeg i de senere år ikke har fulgt altfor nøye med på hva som skjer på musikkfronten, var det likevel en overraskelse at hun hadde gått meg så fullstendig forbi som hun hadde, da særlig med tre eller fire skiver under beltet, og disse i en sjanger jeg liker. På den annen side var det ikke før i forfjor at jeg først hørte Goodbye, Yellow Brick Road heller, så jeg innrømmer at det finnes et par hull i allmenkunnskapen min.

I år slapp hun den flotte Far, som forøvrig er fullt på høyde med Begin to Hope fra 2006. Disse to utgivelsene kan seg imellom by på noe av den beste popen utgitt i dette tiåret. Far er litt mer streit, med litt mindre hang til musikalske omveier og uvanlige vokalkonstruksjoner. For å ta en sammenligning ut av lufta, er Far litt som deLillos’ Neste sommer, en skive som destillerte et særegent musikalsk utrykk til noe som var håndgripelig for de fleste, uten egentlig å gi slipp på det idiosynkratiske.

Far og Begin to Hope var også de skivene som fikk mest spilletid i løpet av kvelden, med et par spor fra Soviet Kitsch spedd på innimellom. Med seg på scenen hadde hun en trommis og to strykere. Sammen rekonstruerte de innspillingene mer eller mindre perfekt, uten at spontaniteten på noe som helst vis ble borte. Men det må også sies at disse gutta langt ifra var nødvendige; Spekor trakterte flygelet med både rått driv og ømfintlighet, og trengte forsåvidt ikke å ha noen av dem i ryggen. (Det virker ikke særlig rart at hun og Ben Folds fant tonen rent musikalsk) Dog er stemmen hennes den virkelige hovedbestanddelen i aresenalet. Hun fløy opp og ned skalaen, og vrengte vokalen fra det myke og intime til det nær hysteriske. Det er sjelden gåsehuden virkelig stritter på konsert i disse dager, men her sto den på tå hev stort sett hele kvelden. (Lydfolka skal også ha ros for at de i det hele tatt holdt følge.)

Konserten var utsolgt, og publikum lot heller ikke jubelen vente på seg. Da hun presenterte Sondre Lerche rett før duetten Hell, No, en låt fra soundtracket til den temmelig dølle Dan in Real Life, gikk stemningen enda et hakk opp. Lerche så nesten forfjamset ut der han sto og så utover et fullstappet Rockefeller, men de to spøkte mellom seg, og hadde en genuin kjemi både personlig og musikalsk.

Utover å ha stålkontroll på det rent musikalske, hadde damen også karisma i bøtter og spann. Hun virket nesten litt sjenert de gangene hun snakket til publikum mellom låtene, men kunne forsvare seg med et særs avvæpnende smil. Sjekket man Twitter-strømmen til gjestene etter konserten, var det heller ikke rent få som var sjarmert i senk, spesielt da hun takket publikum for at de kom og for at de «took good care of our president».

Avslutningsvis skal også innrømmes at det er temmelig deilig ved å være på konsert der den musikalske gleden er like viktig som angstfylt selvutlevering. Sånn sett vil jeg sammenligne Regina Spektor med Laura Nyro; begge skaper på samme måte musikk med både nerve og glede, musikk som er helt og fullt sin egen.

Bergenssol i Tigerstaden

John Dee, 02.12.09

Det var en av de kveldene: Kulda stakk tårer ut av øyekroken og vinden skar rett til beinet. Jeg hutret og bannet til meg selv, men visste at at om litt ville sola bli levert meg og resten av publikum fra – av alle steder – Bergen. Frank Hammersland har fått mye ros av det norske kritikerkorps gjennom årene, og ble i en anmeldelse av sitt siste opus sammenlignet med Lennon/McCartney. Selv ville jeg heller peke i retning av Beach Boys; Særlig Popium-skivene er krydret med musikalske (og tekstmessige) referanser til sol og surfing. Ikke minst er låta California fra skiva Camp et skoleeksempel på solskinnspop så paradoksalt nok skrevet i den regntunge byen i vest.

John Dee var rundt halvfull da jeg kom inn; det var ingen jeg kjente der, så jeg stilte meg på hjørnet av baren og ventet. På tryneboka hadde bandet meldt at de ville stå på scenen halv ti, men lot det bero en ekstra halvtime for å få inn de siste. Rutinerte konsertgjengere kom luskende inn fra kulda helt fram til oppstarten. Det var sant å si et mere slunkent oppmøte enn jeg hadde trodd; Dog mistenker man at en konsert i midten av uka i starten av julebordsesongen på årets til nå kaldeste natt kan også ha hatt litt med saken å gjøre.

Uansett: klokka ti slentret Pogo på scenen til noe forsiktig jubel. Hammersland så utover salen med et, om ikke motløst, så iallfall et skuffet blikk, før de gikk løs på Kill all the butterflies fra karrierehøjdaren Crash. Jeg må innrømme at det var litt lite trøkk i starten, og bandet tente ikke med en gang. Litt av ansvaret lå på publikum, men litt må på bandet også; Hammersland bommet på et av refrengene, og det låt direkte surt. En konsert er som kjent en gi-og-ta-situasjon, og det må være noe demotiverende når store deler av publikum velger å holde seg bak, eller tilogmed å sitte. «Det er plass her foran» forsøkte Hammersland, og noen av oss gikk litt nærmere, men rett foran scenen forble det slunkent. Men publikum var på gli.

Med Jennifer Peach, nok et høydepunkt fra Crash, gikk energinivået opp betraktelig; rockefoten manifesterte seg, og man kunne se kropper begynne å bevege seg i takt med rytmen før refrenget tok fullstendig over. Den nye annengitaristen og keyboardisten begynte på et punkt å danse bak keyboardet, halvironisk dårlige discotrinn som siktet seg inn på en electric slide med sprengt sikring. Det passet ikke helt, men det var heller ikke meningen. To låter senere grabbet han en kubjelle, og alt falt på plass. Etter låta ropte selvfølgelig noen «More cowbell» etsteds bakfra, Christopher Walken kanalisert på Bergens-engelsk, og publikum humret i kor.

Bandet var på oppadstigende kurve nå, og den herlige eimen av samspilthet og elektrisitet bredte om seg. Swoon blåste nesten dørene av hengslene, med Viggo Krügers gitar som brekkjern, muskuløs og seig. De nye låtene kom innimellom de gamle, og fra et livemessig ståsted låt de bra, om enn litt på siden; Det er som om Hammersland forsøkte å manifestere Pure, den tredje, mer «rocka» skiva, en pussig sak som forsåvidt ikke passer så godt inn i helheten, da han skrev de nye. Samtidig er det uanstrengt melodiøst, og fikk jevnt over bra respons. Den entusiastiske, om beherskete hoingen ble stadig mer høylydt, og da Hammersland, henslengt over mikken, ropte «Hører ikke» med et stort glis, runger jubelen i salen såpass at selv den påtatt blasérte bandstjernen gliser bredt, i full visshet om at bandet nå har full kontroll.

Konserten var ferdig litt etter en time; Det føltes altfor snaut, men som de sier på engelsk: «Good things come in small packages». Ute lå byen fortsatt i barfrostens favntak, men en liten stund fikk man smake på sommeren.