Joachim

Jeg slo på radioen her om dagen og hørte en av disse samlebåndsproduserte stemmene pludre i vei om et eller annet. Så fulgte musikk jeg ikke kjente og som fikk meg til å føle meg gammel, men deretter skranglet Hr. Smith av Jokke og Valentinerne ut av høyttaleren.

Da tenkte jeg litt på Jokke og på fylla, uten noen spesiell grunn utover at jeg var alene hjemme uten særlige plikter, og det har seg slik at da begynner hjernen min ofte å kverne. Så begynte jeg å tenke på hvordan alkoholen tok livet av Jokke, men at det ikke kun var det; at det også var folks forventninger til ham.

Da Jokke var blitt alkoholfri (men gikk på heroin, ifølge ryktet) var han gjest på et «late night show» på TV3. (Jeg tror det var da han hadde begynt å spille med Valentourettes, for jeg husker bestemt at de spilte Positiv kjærlighetssang.) Jeg husker ikke hvem programlederen var, men han åpnet intervjuet med å si at man ikke var ekte Osloborger før man hadde tatt en øl med Jokke, og så dro han opp en sixpack. Da Nielsen så ølet, fikk han et mismodig uttrykk, men da programlederen bød, tok han likefullt imot, dog med en viss resignasjon.[1]

Så tenkte jeg litt lengre tilbake, til tiden jeg prøvde å studere på Blindern; han hadde spilt konsert på et av fakultetene ved semesterstart, men det var utsolgt, så vi kom ikke inn. Senere traff jeg noen som hadde vært der. De fortalte at det hadde vært masse fyll (unntatt på scenen, for han var nykter da). Publikum var rølpete og hadde ropt på «Jokke», igjen og igjen. «Jokke» hadde blitt sint, sa de, og til slutt hadde han ropt «Jeg heter faktisk Joachim» i frustrasjon. Vi lo, for han var jo bare Jokke, lissom. Selvmedlidenhet er en synd sang han jo selv. Det var en liten ting, men nå, rundt 20 år senere, kjente jeg nesten et snev av skyld.

Da deLillos for noen år siden spilte seg gjennom hele katalogen sin på Popsenteret, fortalte Lars Lillo-Stenberg om da de fikk med seg «Joachim Nielsen … Jokke, som mange kalte ham» på låta Kanskje. Det var en konsis, empatisk anekdote som rørte ved både talent og demoner, og da de begynte å spille, gikk det opp for meg at Lillo-Stenberg konsekvent hadde omtalt ham som «Joachim». Det var en liten, og veldig fin, ting, og jeg tror Joachim Nielsen ville satt pris på det.

Han er blitt til gatas poet nå, opphøyet til en slags sosialantropolog som snekret låter i rennesteinen, men jeg tror Joachim Nielsen drakk fordi han ikke kunne annet. Det ble varemerket hans, så levebrødet, og så ble det fengselet hans. Da han prøvde å komme seg unna, gikk det ikke, fordi fortiden stadig insisterte på å holde liv i «Jokke», helt til den ikke klarte eller orket lenger.

Når jeg hører musikken hans nå, tenker jeg på vorspiel og fester, allsang og øl. Stort sett fine stunder, men jeg tenker også på en annen tid i livet da jeg drakk alene litt for ofte. Og så lurer jeg litt på om jeg ville kommet dit hvor jeg ikke hadde klart å takke nei, men så må jeg heldigvis begynne med middagen og etterhvert går tankene til andre ting, fordi mine nærmeste har forventninger til meg som gudskjelov er så helt forskjellige fra de som førte Joachim Nielsen til sitt siste nachspiel.


  1. Det skal innrømmes at jeg ikke så om ølet var alkoholholdig eller ikke, men det sto nå Ringnes på etiketten.  ↩
Reklamer

I’m Not Gonna Miss You

Wichita is one lineman short. Rest In Peace, Glen Campbell. He was already well into his decline into Alzheimer’s by the time he made the documentary I’ll Be Mebut his musical skills were sharp as ever. I considered posting the video for I’m Not Gonna Miss You, his farewell single, but it was just too depressing.