Julen kom med neste sommer

deLillos

Rockefeller, 07.07.2013

På Rockefeller har deLillos akkurat spilt ferdig låta Uendelig trist, og idet Lars Lillo-Stenberg skal til å presentere neste sang, høres en stemme fra salen: «Beibi!» Stenberg snur seg i retningen stemmen kom fra og gliser. «Er det virkelig noen som ikke har fått med seg hva vi gjør i kveld?» Publikum humrer.

I år er det nemlig 20 år siden deLillos slapp Neste sommer, skiven som virkelig sendte bandet opp i stratosfæren. I 20 år har altså Kokken Tor sittet med det norske folk på vorspiel og hyttet med neven, og i 20 år har mang et brustent hjerte kjent et stikk når glemte minner viser seg å ikke være så glemte allikevel.

Det er grunn til å feire så god som noen, og deLillos har valgt å fremføre platen i sin helhet, for å begynne og slutte på denne langfredagen i Aarhus. Dessuten blir det liksom ikke jul før deLillos har spilt på Rockefeller. «Rockefeller er best, ikke sant?» spør Lars. «Jaaaa!» svarer publikum. «Vi har aldri spilt på Sentrum.» innrømmer han. «Det er ikke det samme.»

Bandet starter konserten midt i begynnelsen, for å si det slik: Livet er en liten dings fra debutplaten. Jeg kan ikke huske å ha hørt den på konsert før, men de har tross alt en samling sanger som gjør at de kunne spilt drøssevis av konserter uten å gjenta seg. De følger opp med en ny sang, som kan gli rett inn i produksjonen, og som forhåpentligvis vitner om en ny utgivelse. Fjorårets Vi er på vei, Vi kan’ke snu er blant det beste de har gjort, så jeg er spent på det som kommer.

Etter det slås en F-akkord, og bandet rekker ikke engang komme til den påfølgende B-akkorden før publikum brøler opp. Lars Fredrik Beckstrøm posisjonerer seg foran mikrofonen og maner: «Vannet frøys på bursdagen min…», og publikum synger med, henstilt til 1984, eller den tilsvarende kollektiv-perioden de fleste går gjennom i starten av livet.

Etter det snakker Lars Lillo-Stenberg litt om gangen han ble sittende fast i Danmark. Det var en langfredag. I Aarhus. Deretter følger Neste sommer i sin helhet, for et publikum som ganske sikkert kan både ordene og melodiene utenat.

I kveld er det til og med samme besetning som den første gangen; Larsene Lundevall, Beckstrøm og Lillo-Stenberg, med Øystein Paasche på trommer. Neste sommer-produsent Kyrre Fritzner kommer også på scenen og tar for seg diverse instrumenter. Selv om han for det meste holder seg som produsent, er mannen en drivende dyktig låtskriver: bare sjekk de to skivene The Rambelins ga ut på 90-tallet. Gitarist Truls Dahl kommer også på scenen.

Det finnes ikke et dårlig spor på platen; Neste sommer er en av de utgivelsene der sangene virkelig kommer som perler på en snor. Det er kanskje den mest tilgjengelige skiven de har gitt ut, men samtidig uten at de ofrer noe av særpreget. Det glir stadig over i allsang i salen, og de fleste smiler, selv om sangene ofte er såre i bunnen og angsten aldri langt unna. deLillos setter enkle ord på vanskelige følelser. Og nå som vi alle sammen er forskjellige, er vi kanskje litt likere enn vi tror.

Jeg er riktignok ikke så objektiv: deLillos har vært med meg siden tenårene, og jeg har gått på julekonsertene nesten uavbrutt siden 1991; den første gangen var det fri aldersgrense og salen besto av både dresskledde folk og blitzere med hanekam. (Blitzerne helte øl på oss fra andre etasje.) Da jeg forlover, siterte jeg Finnes det en kvinne i talen. (Svaret er forøvrig ja.)

Etter at Langfredag i Aarhus (lang) er ferdig, følger den nydelige Stum, og den rølpete Ut, som Lillo-Stenberg hevder «antagelig blir den siste låta». Det går heldigvis ikke publikum med på, og bandet kommer tilbake for å spille Suser avgårde alle mann, en av de fineste Oslo-sangene som er skrevet, før de avslutter med Hjernen er alene. Kanskje en underlig sang å sende publikum ut i vinternatten med, men vi vet jo alle at vi til syvende og sist er alene i hodene våre; en god grunn til holde være kjære litt tettere mens vi kan.

Uansett: Det ble jul i år også. Med Paasche på trommer.

(Neste sommer er forøvrig gitt ut på vinyl og kan kjøpes bl.a. på Big Dipper i Oslo. Hadde jeg hatt vinylspiller, hadde årets julegave til meg selv vært i boks.)

Anmeldelsen er skrevet for magasinet Watt og ligger også på deres sider.

Reklamer

Trist å være glad: deLillos fyller 25

deLillos: 3 x Lars
3 x Lars

Samme kveld som a-Ha trakk seg tilbake for godt(?) etter en verdig rekke avskjedskonserter i Oslos storstue, feiret deLillos sitt 25-års jubileum på Rockefeller, der de fremførte (og spilte inn) sin nye skive i sin helhet, før de pløyde gjennom en hitparade få andre kan matche i norsk musikk.

Den nye skiven ble altså fremført i sin helhet; vi fikk utdelt et tomt omslag da vi kom inn, og Lars Lillo-Stenberg anmodet oss innledningsvis høflig om at man ikke ropte altfor mye mellom sangene, og om man absolutt måtte gjøre rope noe, kunne man kanskje være snille nok til å ikke rope akkurat det samme mellom hver sang, OK? Tusen takk.

Konserten begynte klokken ni, etter ca en time med filmopptak fra 1987, 1999 og 2010, der man kunne observere overlegent praktfullt hockeyhår, Jørn Christensens stramme, svarte underbukser, bandets trommiser i full rotasjon (jeg mener vi så alle tre), og diverse hårfester som krøp bakover.

(Opptaket fra Samundet i 1987 var forøvrig et bevis på at det at musikken deres alltid låt mer muskuløst i konsertsammenheng enn på plate, iallfall før Kyrre Fritzer produserte Neste sommer. Dette fenomenet oppdaget jeg forøvrig på egen hånd i 1991 eller 1992, på min aller første deLillos-konsert – de turnerte for å promotere Varme mennesker, og det låt helt annerledes enn på plate. Det var en spennende kveld, med dresskledte karer og pønkere med hanekam i skjønn forening, og etter det var jeg frelst.)

Uansett. Opptaket gikk bra; Lars Lillo glemte teksten på et punkt, men hentet seg inn i neste vending. Utover det gikk alt som smurt; jeg ville nesten si over all forventning, men det er egentlig ikke sant. Dette er et band som ytterst sjelden gir dårlige konserter, og 25 års erfaring lyste igjennom her. Det var rett og slett blodstramt. Bandet besto forøvrig av de originale Lars-ene, med unge Lundevall tilbake på gitar, og Rune Lindstrøm på trommer, samt produsentene Jørn Christensen (Mercury Motors) og Kyrre Fritzer (The Rambelins) og et par andre.

Publikum var bra, jublet og klappet der de skulle, og oppførte seg generelt sivilisert (en fordel med å starte tidligere er at folk ikke rekker å drikke seg altfor dritings), og så var plutselig den nye platen et faktum. Etter det var det bare å vente på CDen skulle brennes – og for å få tiden til å gå, ble det selvfølgelig mer musikk.

deLillos med Ingrid Olava
deLillos med Ingrid Olava

Etter et par minutter med deLillos-tekster lest av kjente personligheter (egentlig en herre som het Alex, som var meget dyktig på etterlikninger. Yngve Hågensens fremføring av Tøff i pysjamas var kanskje høydepunktet) kom Lars på scenen igjen for å spørre om vi hadde lyst til å høre en deLillos-sang (Om du lurer, var svaret «JAAA!»), for så å presentere Ingrid Olava. Hun var gjest på låta Flink fra Huskeglemme, og koret og spilte piano på opera-konserten ifjor. Hun har i tillegg gitt ut en av årets beste skiver (The Guest), og jeg må innrømme at jeg håpet at hun skulle synge en av sine egne også, men måtte nøye meg med en riktig trivelig versjon av Fullstendig oppslukt av frykt, fremført med et stort smil og akkompagnert av nær overdøvende allsang.

Så sto plutselig Østein Paasche på scenen og smilte litt brydd da han ble møtt av et meget velvillig publikum og et taktfast «Paasche! Paasche! Paasche!» (Undertegnede forsøkte seg med «Paasche er bedre enn jul», men fikk ingen respons. Forøvrig var det kanskje like greit.) mens han justerte trommene. Deretter fulgte halvannen time med hits; deLillos er nå så inngrodd i eteren at de kunne ha spilt en time til, minst, og fortsatt hatt slagere igjen. Det er lett å ta deLillos for gitt, men selv om P3 i hovedsak er mer opptatt av tenåringer i for store klær og bleke, magre folk fra Brooklyn (kom dere ut av hagen min!, osv), virker det ikke som om deLillos har større problemer med å trekke inn nye fans. At de favner om alle, levnes vel liten tvil; et brustent hjerte gjør like vondt i alle aldre, og hvem har ikke stusset over evigheten mens de venter på at søvnen skal komme?

Forøvrig var det første gang fikk jeg ikke høre Suser avgårde på deLillos-konsert; kvelden ble istedenfor avsluttet med Flink, der Ingrid Olava selvfølgelig kom tilbake og sang.

Mye avhenger av publikum for å få opp stemningen det siste lille hakket, og alt klaffet her, men bandet og musikken må selvfølgelig stå for det viktigste. Etter en litt glissen konsert i februar, husker jeg at jeg stusset på om det gikk mot slutten for Frognermelankolikerne, men det viste seg å være et særdeles vitalt band som sto på scenen igår.

Så mens a-ha takket for seg for godt, nøyde deLillos seg heldigvis med å takke for denne gang, og godt var det det. Vinternatten hadde blitt så altfor, altfor mørk om så hadde vært tilfelle.IMG_0109.jpg