Høylydt krangel på bussholdeplassen utenfor. Tittet ut av vinduet for å se hva som foregikk der nede. Fire som var i tottene på hverandre. Bare munnhuggeri, men ting kan jo eskalere kjapt. Så kom en fyr med gitar på ryggen av bussen. Sto og stirret litt på dem før han gikk videre. Så kom han tilbake igjen, gikk imellom de fire, smidig som en katt. Bød to av dem, de aller hissigste, på røyk og fikk roet gemyttene. Tok ikke på noen, var bare rolig; pendlet frem og tilbake, skapte avstand og pusterom, skilte de hardeste frontene fra hverandre. Plutselig sviktet den interne tyngdekraften, og gruppen gikk smått i oppløsning. To bega seg videre, en sto på stedet hvil før han (hun?) jogget etter, og siste ble stående med sheriffen en liten stund før de stakk. Var de kjentfolk, eller var det bare en som  bestemte seg for å hjelpe? 

California’s Callin’ Ya

California, dette myteomspunnede stedet fjernt i vest, har fortsatt ikke glidd ut av vår kollektive fantasi, mye takket være musikere som The Beach Boys, som flittig hjalp til å bygge opp myten om stedet. Bandet The Explorers Club kommer fra den andre siden av USA, nærmere sagt Atlanta i Georgia Charleston i South Carolina, men når man hører dem spille, værer man sol, strand og surfebrett.

Deres siste utgivelse heter Together og kom i 2016, og for å være ærlig ligger det nesten parodisk nær The Beach Boys i uttrykket. Singelen heter California’s Callin’ Ya, og om du er glad i vakker koring, og trenger et snev av solskinn mens det pissregner i hovedstaden midtvinters, kan du ha absolutt ha det verre i tre minutter.

Arnie «Skiffle Joe» Norse

Arnie Norse, eller Arnie «Skiffle Joe», døde i dag i går. Han rakk å bli 91 og ble kalt «finkulturens fiende» av folk som tror finkulturen brydde seg nevneverdig.

Jeg ble med noen venner på Tranen for å se ham opptre en gang, på den tiden han fortsatt gjorde det. Han spilte de kjente visene sine, men enhjulingen sto lydig parkert et sted i fortiden. Ikke mange år etter fikk Tranen nye eiere, nytt interiør og nytt «konsept» som var litt mer i tiden og litt mindre tilrettelagt for de slitne gutta som pleide å bo rundt hjørnet.

Jeg husker også jeg så ham i bakspeilet en gang jeg kjørte over St. Hanshaugen. Kona hans satt bak rattet, og han satt i passasjersetet. Det var bare hatten jeg så, og et par slitne øyne og litt av nesetippen. Han så fryktelig liten og gammel ut allerede da. Dette var for nesten ti år siden, og jeg var nesten litt overrasket da jeg leste han var død. Hadde han virkelig stått på så lenge som han gjorde?

Med Arnie er enda en byoriginal er borte. Det er få igjen av dem (iallfall som jeg vet om), men nå finnes det jo heller ikke så mye plass til sånne som han lenger. Og slik marsjerer vi ubønnhørlig inn i fremtiden.

Vänta inte på mig

David Myhr, tidligere en halvpart av The Merrymakers, har ekstremt mange gode poplåter på samvittigheten. I 2014 ga han ut sangen Vänta inte på mig til soundtracket til filmen Micke & Veronica (som forøvrig har gått meg hus forbi).

Dette er første gang jeg har hørt ham synge på svensk. Ikke uventet er popteften fortsatt på plass, men litt mer uventet var det at å gå fra engelsk til svensk så til de grader skulle illustrere hvor kort vei det egentlig er fra powerpop til schläger. Uansett, her er litt solskinn på en grå høstdag.