Notis

California, dette myteomspunnede stedet fjernt i vest, har fortsatt ikke glidd ut av vår kollektive fantasi, mye takket være musikere som The Beach Boys, som flittig hjalp til å bygge opp myten om stedet. Bandet The Explorers Club kommer fra den andre siden av USA, nærmere sagt Atlanta i Georgia Charleston i South Carolina, men når man hører dem spille, værer man sol, strand og surfebrett.

Deres siste utgivelse heter Together og kom i 2016, og for å være ærlig ligger det nesten parodisk nær The Beach Boys i uttrykket. Singelen heter California’s Callin’ Ya, og om du er glad i vakker koring, og trenger et snev av solskinn mens det pissregner i hovedstaden midtvinters, kan du ha absolutt ha det verre i tre minutter.

California’s Callin’ Ya

Arnie «Skiffle Joe» Norse

Arnie Norse, eller Arnie «Skiffle Joe», døde i dag i går. Han rakk å bli 91 og ble kalt «finkulturens fiende» av folk som tror finkulturen brydde seg nevneverdig.

Jeg ble med noen venner på Tranen for å se ham opptre en gang, på den tiden han fortsatt gjorde det. Han spilte de kjente visene sine, men enhjulingen sto lydig parkert et sted i fortiden. Ikke mange år etter fikk Tranen nye eiere, nytt interiør og nytt «konsept» som var litt mer i tiden og litt mindre tilrettelagt for de slitne gutta som pleide å bo rundt hjørnet.

Jeg husker også jeg så ham i bakspeilet en gang jeg kjørte over St. Hanshaugen. Kona hans satt bak rattet, og han satt i passasjersetet. Det var bare hatten jeg så, og et par slitne øyne og litt av nesetippen. Han så fryktelig liten og gammel ut allerede da. Dette var for nesten ti år siden, og jeg var nesten litt overrasket da jeg leste han var død. Hadde han virkelig stått på så lenge som han gjorde?

Med Arnie er enda en byoriginal er borte. Det er få igjen av dem (iallfall som jeg vet om), men nå finnes det jo heller ikke så mye plass til sånne som han lenger. Og slik marsjerer vi ubønnhørlig inn i fremtiden.

Vänta inte på mig

David Myhr, tidligere en halvpart av The Merrymakers, har ekstremt mange gode poplåter på samvittigheten. I 2014 ga han ut sangen Vänta inte på mig til soundtracket til filmen Micke & Veronica (som forøvrig har gått meg hus forbi).

Dette er første gang jeg har hørt ham synge på svensk. Ikke uventet er popteften fortsatt på plass, men litt mer uventet var det at å gå fra engelsk til svensk så til de grader skulle illustrere hvor kort vei det egentlig er fra powerpop til schläger. Uansett, her er litt solskinn på en grå høstdag.

Notis

Det er ingen overdrivelse å si at jeg gleder meg overordentlig hver gang Neil Hannon trekker på seg The Divine Comedy-buksene sine. (Ikke at jeg ikke elsker The Duckworth Lewis Method, da.) Catherine the Great heter den nye singlen, og viser den lettere siden av bandet – det er melodisk og avslappet, nynnbart og smilfremkallende – altså perfekt for milde sommerkvelder. Jeg håper dog at den ikke er toneangivende for hele den neste utgivelsen – det er få som gjør det grandiose like bra som Hannon, og det ville vært synd om han satser på altfor streit pop. På den annen side er første singel ut sjelden det sterkeste bandet byr på, så det er bare å smøre seg med tålmodighet til september.

Catherine the Great

Notis

Da jeg kom ut i Pilestredet ved Høyskolen tidligere i dag, sto det et par franske studenter der og røyket. Det var nesten påfallende hvor tydelig det var at de var utenlandske – det er lengre og lengre mellom de kortreiste røykerne i disse dager. De var velkledde, velfriserte og mens hendene gestikulerte på det voldsomme, galliske viset, ble sigarettene mot alle odds hengende i munnviken i passelig slentrende vinkel. Det var noe ved dem – den velflidde selvsikkerheten, kanskje – som fikk meg til å smile, og lure på hvordan det må være å virke såpass sikre på sin plass i verden.

Fumer c’est social

2

I dag er Malin 2 år gammel. Det er rart hvor fort det har gått; hun var da vitterlig nyfødt sånn i forrige uke? Men neida. Hun er et barn nå, ikke lenger en baby.

Hun går og snakker og synger og danser. Hun er nysgjerrig og leken og egenrådig og temperamentsfull. Hun er en liten person, med alt som det medfører.

Det var skummelt å skulle bli far, og ta seg av et annet menneske, men det gikk seg til, heldigvis. Nå er det utenkelig at hun ikke er der; det gjør faktisk nesten vondt å tenke på.

Det blir sikkert verre når hun blir større, og problemene vokser i takt med livet, slik de gjerne gjør. Jeg gruer meg for eksempel til hun får sin første hjertesorg.

Det er heldigvis en stund til vi kommer dit. I dag fokuserer vi på enklere og hyggeligere ting, som kake og gaver og besøk fra familien.

Og mens jeg skriver dette, sitter det en jente i pysjamas med en flunkende ny hjelm på hodet og ser på Lille prinsesse, glad og fornøyd.

Gratulerer med dagen, jenta mi.

Oh My God!

Sentrum Scene, 24.01.2015

Katzenjammer-konserten på Sentrum Scene var meget underholdende, men kanskje var røffere i kantene i går enn ved forrige korsvei. Det er riktignok turnéstart, så det er naturlig at bandet må samkjøres litt igjen.

Jeg synes det nye materialet er OK, men mangler litt snert – dog tror jeg skiva vil vokse på meg. Rent teknisk var ikke tingene *helt* på stell riktig ennå, verken for bandet eller lydteknikeren. Vokal og instrumenter hadde en tendens til å forsvinne her og der, og de virket som nevnt litt mindre samkjørte enn ved forrige korsvei.

Det spiller dog ingen trille. Spillegleden deres er fortsatt til å ta og føle på, og det nye materialet får ekstra energi på scenen. Når man holder såpass høyt nivå som Katanjammer gjør, er det rom for å vakle litt av og til, og toppene troner fortsatt meget, meget høyt.

(Takk forøvrig til de tre jentene som presset seg foran oss for så å stå og prate om jobb og kjærester og lese VG på mobilen i halvannen time. Det er folk som dere som gjør det ekstra moro å være på konsert.)

O, jul med din vrede

Jul med din vrede

Julen er for de fleste en tid for familien, så det er selvfølgelig ikke langt mellom barnefilmene. Det er dog mange som ikke er så interessert i Reisen til Julestjernen, så her er en oversikt over mine julefavoritter.

Die Hard

Die Hard, eller Operasjon skyskraper, er regnet som en av tidenes beste actionfilmer. Det er ikke rart; filmen kombinerer gode skuespillerprestasjoner, et spennende og intelligent manus og stram regi fra John McTiernan. Run DMCs Christmas in Hollis var også første møte med rap for noen av oss. Die Hard-serien har etter hvert vokst seg stor, og stort sett underholdende (bortsett fra den patetiske femte), men har aldri toppet originalen.

It’s a wonderful Life

Denne har blitt en klisjé i USA, deres versjon av Grevinnen og hovmesteren, men her hjemme kan vi nyte den på egne premisser. James Stewart spiller en mann på randen av selvmord, men i det han skal ta livet av seg, og det på selveste julaften, ser han en mann som roper på hjelp i elven…

Dødelig våpen

Året før Die Hard sprengte jula, var det Dødelig våpen-serien som først ga oss en smak av sur og blyfylt jul på den amerikanse vestkyst. Serien om Riggs og Murtaugh har med årene vokst seg lang som hockey-sveisen til Mel Gibson, men det var her det startet. Gibson ble verdensstjerne etter rollen som den skadeskutte Riggs, og når han til slutt blir invitert inn i varmen hos familen Murtaugh, kommer julestemningen for fullt uten å henfalle til sentimentalitet.

A Nightmare Before Christmas

Tim Burton designet og produserte denne dukkefilmen der Halloween-folket kupper julen. Det går selvfølgelig ikke helt etter planen, men kanskje det blir jul allikevel? Et knippe flotte sanger og fantastiske animasjoner gjør dette til et topp eventyr for både stor og ikke-altfor-liten.

Kiss Kiss, Bang Bang

Shane Black, som skrev manus til Dødelig våpen, bega seg tilbake til et juledekorert Los Angeles for regidebuten Kiss Kiss, Bang Bang. Filmen er en neo-noir med kjappe replikker og lyssky personer og femme fatales rundt hvert hjørne. Robert Downey Jr har hovedrollen som den lett forvirrede helten, men Val Kilmer stjeler nesten filmen i sin birolle. (Vennskapet som oppsto mellom Downey Jr og Black førte forøvrig til at sistnevnte fikk regien for Iron Man 3.)

Joyeux Noël

I første verdenskrig inngikk de to sidene våpenhvile på første juledag ved flere stillinger. Denne velspilte filmen er en dramatisering rundt disse hendelsene, og viser absurditeten av krigen på en rørende, men ikke overbærende, måte. (Daniel Brühl og Diane Kruger ble forøvrig gjenforent i Inglourious Basterds.)

Rare Exports

Finland og Norge har lenge kranglet om hvor nissen egentlig hører hjemme, men finnene skjøt seg kanskje i foten med Rare Exports, iallfall hva den snille nissen angår. Filmen er et skråblikk på hvordan nissemyten egentlig oppsto, og er for julen hva Død Snø er for påskeferie. På rollelista finner vi vår egen Elling, Per Christian Ellefsen.

Love, Actually

Dette er en «feelgood»-film uten like, og har allerede rukket å bli fast juleinventar hos mange. Det er en antologi-film med mange overlappende tråder, og det sukkersøte balanseres av mørke undertoner. I hovedrollene finner vi (nesten) alt som kan krype og gå av britiske skuespillere.

Gremlins

Takket være en noe uvanlig julegave blir julefeiringen i en idyllisk småby til et kaos uten like. Forfatteren Harlan Ellison kalte den med rette «The Muppet Chainsaw Massacre» – Gremlins skremte vettet av oss som var små på åttitallet, og gjorde oss også meget skeptiske til mikrobølgeovner. I voksen alder er det dog ganske tydelig at filmen er nært beslektet med Looney Tunes-universet til Tex Avery.

A Christmas Carol

Charles Dickens’ klassiske julefortelling har blitt filmet utallige ganger, og flere er å anbefale: A Christmas Carol fra 1951, der Alastair Sim spiller Scroge; moderniseringen Scrooged med Bill Murray fra 1988; den animerte versjonen fra 2009, der Jim Carrey supplerer stemmen til Scrooge; The Muppet Christmas Carol fra 1992, der Michael Caine spiller den gamle grinebiteren. For ren hjemmekinoopplevelse er det dog den animerte 2009-versjonen for alle penga.

The Hudsucker Proxy

Coen-brødrene så tilbake til 30-tallets screwball-komedier, og resultatet, Det store spranget, ble et absurd tilsvar på sjangeren. Filmen er en ellevilt sammensurium av oppfinnere, revolverjournalister, engler og demoner og absurd humor. Den ble underlig nok ganske dårlig mottatt da den kom, men har fått en fortjent renessanse. Se den gjerne sammen med It’s a Wonderful Life for full effekt.

Julen kom med neste sommer

deLillos

Rockefeller, 07.07.2013

På Rockefeller har deLillos akkurat spilt ferdig låta Uendelig trist, og idet Lars Lillo-Stenberg skal til å presentere neste sang, høres en stemme fra salen: «Beibi!» Stenberg snur seg i retningen stemmen kom fra og gliser. «Er det virkelig noen som ikke har fått med seg hva vi gjør i kveld?» Publikum humrer.

I år er det nemlig 20 år siden deLillos slapp Neste sommer, skiven som virkelig sendte bandet opp i stratosfæren. I 20 år har altså Kokken Tor sittet med det norske folk på vorspiel og hyttet med neven, og i 20 år har mang et brustent hjerte kjent et stikk når glemte minner viser seg å ikke være så glemte allikevel.

Det er grunn til å feire så god som noen, og deLillos har valgt å fremføre platen i sin helhet, for å begynne og slutte på denne langfredagen i Aarhus. Dessuten blir det liksom ikke jul før deLillos har spilt på Rockefeller. «Rockefeller er best, ikke sant?» spør Lars. «Jaaaa!» svarer publikum. «Vi har aldri spilt på Sentrum.» innrømmer han. «Det er ikke det samme.»

Bandet starter konserten midt i begynnelsen, for å si det slik: Livet er en liten dings fra debutplaten. Jeg kan ikke huske å ha hørt den på konsert før, men de har tross alt en samling sanger som gjør at de kunne spilt drøssevis av konserter uten å gjenta seg. De følger opp med en ny sang, som kan gli rett inn i produksjonen, og som forhåpentligvis vitner om en ny utgivelse. Fjorårets Vi er på vei, Vi kan’ke snu er blant det beste de har gjort, så jeg er spent på det som kommer.

Etter det slås en F-akkord, og bandet rekker ikke engang komme til den påfølgende B-akkorden før publikum brøler opp. Lars Fredrik Beckstrøm posisjonerer seg foran mikrofonen og maner: «Vannet frøys på bursdagen min…», og publikum synger med, henstilt til 1984, eller den tilsvarende kollektiv-perioden de fleste går gjennom i starten av livet.

Etter det snakker Lars Lillo-Stenberg litt om gangen han ble sittende fast i Danmark. Det var en langfredag. I Aarhus. Deretter følger Neste sommer i sin helhet, for et publikum som ganske sikkert kan både ordene og melodiene utenat.

I kveld er det til og med samme besetning som den første gangen; Larsene Lundevall, Beckstrøm og Lillo-Stenberg, med Øystein Paasche på trommer. Neste sommer-produsent Kyrre Fritzner kommer også på scenen og tar for seg diverse instrumenter. Selv om han for det meste holder seg som produsent, er mannen en drivende dyktig låtskriver: bare sjekk de to skivene The Rambelins ga ut på 90-tallet. Gitarist Truls Dahl kommer også på scenen.

Det finnes ikke et dårlig spor på platen; Neste sommer er en av de utgivelsene der sangene virkelig kommer som perler på en snor. Det er kanskje den mest tilgjengelige skiven de har gitt ut, men samtidig uten at de ofrer noe av særpreget. Det glir stadig over i allsang i salen, og de fleste smiler, selv om sangene ofte er såre i bunnen og angsten aldri langt unna. deLillos setter enkle ord på vanskelige følelser. Og nå som vi alle sammen er forskjellige, er vi kanskje litt likere enn vi tror.

Jeg er riktignok ikke så objektiv: deLillos har vært med meg siden tenårene, og jeg har gått på julekonsertene nesten uavbrutt siden 1991; den første gangen var det fri aldersgrense og salen besto av både dresskledde folk og blitzere med hanekam. (Blitzerne helte øl på oss fra andre etasje.) Da jeg forlover, siterte jeg Finnes det en kvinne i talen. (Svaret er forøvrig ja.)

Etter at Langfredag i Aarhus (lang) er ferdig, følger den nydelige Stum, og den rølpete Ut, som Lillo-Stenberg hevder «antagelig blir den siste låta». Det går heldigvis ikke publikum med på, og bandet kommer tilbake for å spille Suser avgårde alle mann, en av de fineste Oslo-sangene som er skrevet, før de avslutter med Hjernen er alene. Kanskje en underlig sang å sende publikum ut i vinternatten med, men vi vet jo alle at vi til syvende og sist er alene i hodene våre; en god grunn til holde være kjære litt tettere mens vi kan.

Uansett: Det ble jul i år også. Med Paasche på trommer.

(Neste sommer er forøvrig gitt ut på vinyl og kan kjøpes bl.a. på Big Dipper i Oslo. Hadde jeg hatt vinylspiller, hadde årets julegave til meg selv vært i boks.)

Anmeldelsen er skrevet for magasinet Watt og ligger også på deres sider.

Konsert: The Hold Steady

Parkteatrets 10-års jubileum går en måned til ende, med konserter og arrangementer hver eneste kveld. Igår kveld var det de amerikanske indieheltene The Hold Steady som sto på scenen foren en fullspekket sal og et veritabelt hav av Chuck Taylor-sko og rufsehår. The Hold Steady spiller relativt streit hardrock i 4/4 takt, med røffe gitarer, en god del allsangvennlige refreng og dette evig ubestemmelige elementet kalt «attityd». Det kan være mer enn nok, det.

Konserten startet med at vokalist Craig Finn gjorde et hederlig forsøk på å lede salen i allsang. Forsøket var som sagt hederlig, men da det viste seg at kun to sjeler kunne teksten godt nok til stemme i, førte det til humring både i salen og på scenen. Da gitarene blåste på, tok det imidlertid seg raskt opp, og bandet leverte over halvannen time trøkk til et entusiastisk publikum. Andre låt ut var den fyrrige «Hurricane J» fra siste album, og noen låter senere fikk «Sequestered in Memphis» allsangen i gang for fullt. Publikum fikk servert materiale fra hele diskografien, i tillegg til en smakebit fra det kommende albumet.

The Hold Steady vil nok ikke bli husket for innovasjon; de har sin «sound» og avviker sjelden fra den. Det er ikke nødvendigvis negativt; Raga Rockers har tross alt nådd store høyder på tre akkorder. Raga Rockers er heller ikke en dårlig sammenligning rent tekstmessig: en av styrkene til The Hold Steady er fortellerevnen, der sangene er bebodd av rare skruer fra alle lag, som fører til at gjenkjennelsen nok blir stor for de fleste.

Tre gitarer er kanskje i overkant om du ikke skal spille «Free bird», og savnet av keyboardisten føles av og til. (Dog fikk de med seg tirsdagens «headliner», stand-up komikeren Eugene Mirman, på theremin i siste låt.) Uansett: effektivt og med lite fjas kvitterte The Hold Steady godt for seg, og da bandet  gikk av scenen for andre gang med ordene: «Stay positive, Oslo!» var det sannsynligvis få som ikke tok det til seg da lysene kom på igjen.

(Også publisert på hjemmeunderholdningsmagasinet Watts hjemmesider)