Sterk Naken and the Car Thieves

Om du hadde fortalt meg at Sterk Naken og Biltyvene tok sitt navn fra et amerikansk popensemble fra det sene 60-tall kalt Stark Naked and the Car Thieves hadde jeg virkelig ikke trodd deg. Da hadde jeg jaggu tatt feil! 

Advertisements

California’s Callin’ Ya

California, dette myteomspunnede stedet fjernt i vest, har fortsatt ikke glidd ut av vår kollektive fantasi, mye takket være musikere som The Beach Boys, som flittig hjalp til å bygge opp myten om stedet. Bandet The Explorers Club kommer fra den andre siden av USA, nærmere sagt Atlanta i Georgia Charleston i South Carolina, men når man hører dem spille, værer man sol, strand og surfebrett.

Deres siste utgivelse heter Together og kom i 2016, og for å være ærlig ligger det nesten parodisk nær The Beach Boys i uttrykket. Singelen heter California’s Callin’ Ya, og om du er glad i vakker koring, og trenger et snev av solskinn mens det pissregner i hovedstaden midtvinters, kan du ha absolutt ha det verre i tre minutter.

Catherine the Great

Det er ingen overdrivelse å si at jeg gleder meg overordentlig hver gang Neil Hannon trekker på seg The Divine Comedy-buksene sine. (Ikke at jeg ikke elsker The Duckworth Lewis Method, da.) Catherine the Great heter den nye singlen, og viser den lettere siden av bandet – det er melodisk og avslappet, nynnbart og smilfremkallende – altså perfekt for milde sommerkvelder. Jeg håper dog at den ikke er toneangivende for hele den neste utgivelsen – det er få som gjør det grandiose like bra som Hannon, og det ville vært synd om han satser på altfor streit pop. På den annen side er første singel ut sjelden det sterkeste bandet byr på, så det er bare å smøre seg med tålmodighet til september.

Julen kom med neste sommer

deLillos

Rockefeller, 07.07.2013

På Rockefeller har deLillos akkurat spilt ferdig låta Uendelig trist, og idet Lars Lillo-Stenberg skal til å presentere neste sang, høres en stemme fra salen: «Beibi!» Stenberg snur seg i retningen stemmen kom fra og gliser. «Er det virkelig noen som ikke har fått med seg hva vi gjør i kveld?» Publikum humrer.

I år er det nemlig 20 år siden deLillos slapp Neste sommer, skiven som virkelig sendte bandet opp i stratosfæren. I 20 år har altså Kokken Tor sittet med det norske folk på vorspiel og hyttet med neven, og i 20 år har mang et brustent hjerte kjent et stikk når glemte minner viser seg å ikke være så glemte allikevel.

Det er grunn til å feire så god som noen, og deLillos har valgt å fremføre platen i sin helhet, for å begynne og slutte på denne langfredagen i Aarhus. Dessuten blir det liksom ikke jul før deLillos har spilt på Rockefeller. «Rockefeller er best, ikke sant?» spør Lars. «Jaaaa!» svarer publikum. «Vi har aldri spilt på Sentrum.» innrømmer han. «Det er ikke det samme.»

Bandet starter konserten midt i begynnelsen, for å si det slik: Livet er en liten dings fra debutplaten. Jeg kan ikke huske å ha hørt den på konsert før, men de har tross alt en samling sanger som gjør at de kunne spilt drøssevis av konserter uten å gjenta seg. De følger opp med en ny sang, som kan gli rett inn i produksjonen, og som forhåpentligvis vitner om en ny utgivelse. Fjorårets Vi er på vei, Vi kan’ke snu er blant det beste de har gjort, så jeg er spent på det som kommer.

Etter det slås en F-akkord, og bandet rekker ikke engang komme til den påfølgende B-akkorden før publikum brøler opp. Lars Fredrik Beckstrøm posisjonerer seg foran mikrofonen og maner: «Vannet frøys på bursdagen min…», og publikum synger med, henstilt til 1984, eller den tilsvarende kollektiv-perioden de fleste går gjennom i starten av livet.

Etter det snakker Lars Lillo-Stenberg litt om gangen han ble sittende fast i Danmark. Det var en langfredag. I Aarhus. Deretter følger Neste sommer i sin helhet, for et publikum som ganske sikkert kan både ordene og melodiene utenat.

I kveld er det til og med samme besetning som den første gangen; Larsene Lundevall, Beckstrøm og Lillo-Stenberg, med Øystein Paasche på trommer. Neste sommer-produsent Kyrre Fritzner kommer også på scenen og tar for seg diverse instrumenter. Selv om han for det meste holder seg som produsent, er mannen en drivende dyktig låtskriver: bare sjekk de to skivene The Rambelins ga ut på 90-tallet. Gitarist Truls Dahl kommer også på scenen.

Det finnes ikke et dårlig spor på platen; Neste sommer er en av de utgivelsene der sangene virkelig kommer som perler på en snor. Det er kanskje den mest tilgjengelige skiven de har gitt ut, men samtidig uten at de ofrer noe av særpreget. Det glir stadig over i allsang i salen, og de fleste smiler, selv om sangene ofte er såre i bunnen og angsten aldri langt unna. deLillos setter enkle ord på vanskelige følelser. Og nå som vi alle sammen er forskjellige, er vi kanskje litt likere enn vi tror.

Jeg er riktignok ikke så objektiv: deLillos har vært med meg siden tenårene, og jeg har gått på julekonsertene nesten uavbrutt siden 1991; den første gangen var det fri aldersgrense og salen besto av både dresskledde folk og blitzere med hanekam. (Blitzerne helte øl på oss fra andre etasje.) Da jeg forlover, siterte jeg Finnes det en kvinne i talen. (Svaret er forøvrig ja.)

Etter at Langfredag i Aarhus (lang) er ferdig, følger den nydelige Stum, og den rølpete Ut, som Lillo-Stenberg hevder «antagelig blir den siste låta». Det går heldigvis ikke publikum med på, og bandet kommer tilbake for å spille Suser avgårde alle mann, en av de fineste Oslo-sangene som er skrevet, før de avslutter med Hjernen er alene. Kanskje en underlig sang å sende publikum ut i vinternatten med, men vi vet jo alle at vi til syvende og sist er alene i hodene våre; en god grunn til holde være kjære litt tettere mens vi kan.

Uansett: Det ble jul i år også. Med Paasche på trommer.

(Neste sommer er forøvrig gitt ut på vinyl og kan kjøpes bl.a. på Big Dipper i Oslo. Hadde jeg hatt vinylspiller, hadde årets julegave til meg selv vært i boks.)

Anmeldelsen er skrevet for magasinet Watt og ligger også på deres sider.

Konsert: The Hold Steady

Parkteatrets 10-års jubileum går en måned til ende, med konserter og arrangementer hver eneste kveld. Igår kveld var det de amerikanske indieheltene The Hold Steady som sto på scenen foren en fullspekket sal og et veritabelt hav av Chuck Taylor-sko og rufsehår. The Hold Steady spiller relativt streit hardrock i 4/4 takt, med røffe gitarer, en god del allsangvennlige refreng og dette evig ubestemmelige elementet kalt «attityd». Det kan være mer enn nok, det.

Konserten startet med at vokalist Craig Finn gjorde et hederlig forsøk på å lede salen i allsang. Forsøket var som sagt hederlig, men da det viste seg at kun to sjeler kunne teksten godt nok til stemme i, førte det til humring både i salen og på scenen. Da gitarene blåste på, tok det imidlertid seg raskt opp, og bandet leverte over halvannen time trøkk til et entusiastisk publikum. Andre låt ut var den fyrrige «Hurricane J» fra siste album, og noen låter senere fikk «Sequestered in Memphis» allsangen i gang for fullt. Publikum fikk servert materiale fra hele diskografien, i tillegg til en smakebit fra det kommende albumet.

The Hold Steady vil nok ikke bli husket for innovasjon; de har sin «sound» og avviker sjelden fra den. Det er ikke nødvendigvis negativt; Raga Rockers har tross alt nådd store høyder på tre akkorder. Raga Rockers er heller ikke en dårlig sammenligning rent tekstmessig: en av styrkene til The Hold Steady er fortellerevnen, der sangene er bebodd av rare skruer fra alle lag, som fører til at gjenkjennelsen nok blir stor for de fleste.

Tre gitarer er kanskje i overkant om du ikke skal spille «Free bird», og savnet av keyboardisten føles av og til. (Dog fikk de med seg tirsdagens «headliner», stand-up komikeren Eugene Mirman, på theremin i siste låt.) Uansett: effektivt og med lite fjas kvitterte The Hold Steady godt for seg, og da bandet  gikk av scenen for andre gang med ordene: «Stay positive, Oslo!» var det sannsynligvis få som ikke tok det til seg da lysene kom på igjen.

(Også publisert på hjemmeunderholdningsmagasinet Watts hjemmesider)

Konsert: The Presidents of the United States of America

 

Det var en drabelig konsertkveld i hovedstaden igår; popikonet Madonna voguet på Telenor Arena, hip-hop legenden Ice Cube var straight outta Sentrum Scene, og på Rockefeller var The Presidents of the United States of America på statsbesøk.

The Presidents of the United States of America er et pop-punk band fra Seattle, og på midten av 90-tallet skjente de inn fra siden uten andre ønsker enn å underholde, og utgjorde følgelig et deilig brudd med grunge-tristessen vi ellers fikk servert fra Seattle-traktene.

Oppmøtet på Rockefeller var noe slunkent, og publikum hadde kun første etasje til disposisjon. Det stoppet derimot ikke The Presidents fra å gi full gass. Trioen spilte et knippe låter fra sitt siste album fra 2008, før de gjøv løs på hovedattraksjonen, nemlig debutskiva i sin helhet, fra (side) A til B, før de igjen henga seg til nyere låter, samt en og annen B-side.

Publikum bet godt fra seg, trass i at de var litt fåtallige; noe annet hadde også vært utiglivelig, med tanke på energien fra scenen. At dynamoene i bandet er nærmere 50 enn 40 var litt vanskelig å tro; spillegleden og splitthoppene var det uansett lite å si på. Stemningen var høy fra første stund, og etter et knippe låter ble energien til slutt forløst med Lump, da pogoingen endelig etablerte seg på bakkeplan.

Tre karer kan lage mye lyd når man har energi, evner og oppfinnsomhet på sin side. Watt storkoste seg med resten av publikum, og etter altfor knappe 90 minutter fikk vi en siste trøkk seksten med da bandet dro til med 80-talls-klassikeren Video Killed The Radio Star før lysene kom på.

Det er kanskje ikke musikk man bruker når man skal kjøre demo i hjemmekinoen, dette her, men skal man ha en fest skal det vanskelig gjøres å ikke heve stemningen mangfoldige hakk ved å sette på The Presidents of the United States of America.

Vi krysser fingrene for nytt statsbesøk om ikke altfor lenge, og kan bare si «Hail to the chiefs!»

(Også publisert på hjemmeunderholdningsmagasinet Watts hjemmesider)

Trist å være glad: deLillos fyller 25

deLillos: 3 x Lars
3 x Lars

Samme kveld som a-Ha trakk seg tilbake for godt(?) etter en verdig rekke avskjedskonserter i Oslos storstue, feiret deLillos sitt 25-års jubileum på Rockefeller, der de fremførte (og spilte inn) sin nye skive i sin helhet, før de pløyde gjennom en hitparade få andre kan matche i norsk musikk.

Den nye skiven ble altså fremført i sin helhet; vi fikk utdelt et tomt omslag da vi kom inn, og Lars Lillo-Stenberg anmodet oss innledningsvis høflig om at man ikke ropte altfor mye mellom sangene, og om man absolutt måtte gjøre rope noe, kunne man kanskje være snille nok til å ikke rope akkurat det samme mellom hver sang, OK? Tusen takk.

Konserten begynte klokken ni, etter ca en time med filmopptak fra 1987, 1999 og 2010, der man kunne observere overlegent praktfullt hockeyhår, Jørn Christensens stramme, svarte underbukser, bandets trommiser i full rotasjon (jeg mener vi så alle tre), og diverse hårfester som krøp bakover.

(Opptaket fra Samundet i 1987 var forøvrig et bevis på at det at musikken deres alltid låt mer muskuløst i konsertsammenheng enn på plate, iallfall før Kyrre Fritzer produserte Neste sommer. Dette fenomenet oppdaget jeg forøvrig på egen hånd i 1991 eller 1992, på min aller første deLillos-konsert – de turnerte for å promotere Varme mennesker, og det låt helt annerledes enn på plate. Det var en spennende kveld, med dresskledte karer og pønkere med hanekam i skjønn forening, og etter det var jeg frelst.)

Uansett. Opptaket gikk bra; Lars Lillo glemte teksten på et punkt, men hentet seg inn i neste vending. Utover det gikk alt som smurt; jeg ville nesten si over all forventning, men det er egentlig ikke sant. Dette er et band som ytterst sjelden gir dårlige konserter, og 25 års erfaring lyste igjennom her. Det var rett og slett blodstramt. Bandet besto forøvrig av de originale Lars-ene, med unge Lundevall tilbake på gitar, og Rune Lindstrøm på trommer, samt produsentene Jørn Christensen (Mercury Motors) og Kyrre Fritzer (The Rambelins) og et par andre.

Publikum var bra, jublet og klappet der de skulle, og oppførte seg generelt sivilisert (en fordel med å starte tidligere er at folk ikke rekker å drikke seg altfor dritings), og så var plutselig den nye platen et faktum. Etter det var det bare å vente på CDen skulle brennes – og for å få tiden til å gå, ble det selvfølgelig mer musikk.

deLillos med Ingrid Olava
deLillos med Ingrid Olava

Etter et par minutter med deLillos-tekster lest av kjente personligheter (egentlig en herre som het Alex, som var meget dyktig på etterlikninger. Yngve Hågensens fremføring av Tøff i pysjamas var kanskje høydepunktet) kom Lars på scenen igjen for å spørre om vi hadde lyst til å høre en deLillos-sang (Om du lurer, var svaret «JAAA!»), for så å presentere Ingrid Olava. Hun var gjest på låta Flink fra Huskeglemme, og koret og spilte piano på opera-konserten ifjor. Hun har i tillegg gitt ut en av årets beste skiver (The Guest), og jeg må innrømme at jeg håpet at hun skulle synge en av sine egne også, men måtte nøye meg med en riktig trivelig versjon av Fullstendig oppslukt av frykt, fremført med et stort smil og akkompagnert av nær overdøvende allsang.

Så sto plutselig Østein Paasche på scenen og smilte litt brydd da han ble møtt av et meget velvillig publikum og et taktfast «Paasche! Paasche! Paasche!» (Undertegnede forsøkte seg med «Paasche er bedre enn jul», men fikk ingen respons. Forøvrig var det kanskje like greit.) mens han justerte trommene. Deretter fulgte halvannen time med hits; deLillos er nå så inngrodd i eteren at de kunne ha spilt en time til, minst, og fortsatt hatt slagere igjen. Det er lett å ta deLillos for gitt, men selv om P3 i hovedsak er mer opptatt av tenåringer i for store klær og bleke, magre folk fra Brooklyn (kom dere ut av hagen min!, osv), virker det ikke som om deLillos har større problemer med å trekke inn nye fans. At de favner om alle, levnes vel liten tvil; et brustent hjerte gjør like vondt i alle aldre, og hvem har ikke stusset over evigheten mens de venter på at søvnen skal komme?

Forøvrig var det første gang fikk jeg ikke høre Suser avgårde på deLillos-konsert; kvelden ble istedenfor avsluttet med Flink, der Ingrid Olava selvfølgelig kom tilbake og sang.

Mye avhenger av publikum for å få opp stemningen det siste lille hakket, og alt klaffet her, men bandet og musikken må selvfølgelig stå for det viktigste. Etter en litt glissen konsert i februar, husker jeg at jeg stusset på om det gikk mot slutten for Frognermelankolikerne, men det viste seg å være et særdeles vitalt band som sto på scenen igår.

Så mens a-ha takket for seg for godt, nøyde deLillos seg heldigvis med å takke for denne gang, og godt var det det. Vinternatten hadde blitt så altfor, altfor mørk om så hadde vært tilfelle.IMG_0109.jpg

MGP, norsk finale, oppsummering

(Dette blir skrevet fortløpende. Gdder ikke kjøre stavekontroll, ikke klag.)

Så er det endelig finale, etter endeløse delfinaler. Spektrum er fullt, og det er selvfølgelig feststemning med stor kosefaktor. Alexander Rybak åpner ikke uventet kalaset.

Vertene kommer i bunader, som må være forbanna varmt. Vi hopper ut idet:

A1 er litt A4, lizzom. Døll låt, men det hadde kanskje hjulpet om de ikke lot som om de var tenåringer lenger. Låta subber avgårde, låter som typisk radiovennlig softpop. Publikum jubler høflig.

Så kommer Maria Storaas Haukeng på scenen; Hun har heldigvis blitt kvitt de forferdelige buksene hun brukte tidligere i konkurransen. Søt dame og flott stemme, men stylistens valg gjorde henne 15 år eldre. Uansett: Låta er ikke ulik hennes forrige GP-hit. Den vant ikke, den heller.

Og her kommer Venke Knutson, en av Norges desidert vakreste damer. Hun er både heit og søt. Grei poplåt, min favoritt hittil, men det er ingen vinner. (Dessuten er den tekstmessig sterkt anti-feministisk, så om den skulle vinne måtte likestillingombudet uansett tatt affære og bedt om omkamp.) Og det spiller det ingen rolle at hun er en av landets peneste; Hun er påkledd og veldig lite ludriøs. Slikt holder ikke, hverken sørover eller østover. Fabian Stang ser perpleks ut. Svenskene har derimot lært leksa, se bare på Charlotte Perelli.

Per snakker med noen briter som har kommet hit. «Who’s your favorite? And don’t say Venke.» «Um…Venke,» sier gjesten. «I told you not to say that!» Ikke alle som ser på GP spiller på laget ditt, Per. Uansett.

Bjørn Johan Muri synger Yes man. Typisk P4-låt. To karer vaser rundt i bakgrunnen, og han ser ut som han kommer rett fra burgersjappa på kjøpesenteret. Seriøst, kunne han ikke pyntet seg litt? Null karisma. Uansett: han er jo veldig populær, så det går vel veien.

Så kommer Maria Arredondo. Nok en nydelig jente med en fin stemme og alt for mye klær på. Låta er skrevet av Rolf Løvland, dere! Grand-prix-kongen! Han har skrevet to vinnerlåter og er mao Norges Johnny Logan! Oioioi…modulering! HVEM SÅ DET KOMME?!!!

Per Sundnes hevder at Norge har de beste sangerne, de beste låtskriverne og til og til og med de beste danserne; «De e i verdensklasse!» sier han og publikum jubler høflig. Så breakdancer gutta, litt som du ser i skolegårdene i det ganske land. Det er typisk norsk å være god. Eller whatever.

Aleksander Stensrud ser ut som han kommer rett fra strategimøte fra en ny gründerbedrift. Standard europop. Grei stemme, men både han og låta mangler sex-appeal. dessuten er det ingen spesielle hooks.

Så snakker Per med Maria. «Du har vist meg et konkurranseinstinkt,» sier Par. «Ja,» sier Maria. OK.

Didrik Solli-Tangen starter med å synge The Rose. Han er litt mer stæsja opp enn Aleksander, men er langt ifra harry nok til å gjøre intrykk på kontinentet; Mer solarium og skjeggstubber ville nok hjulpet litt. Låta er jo vanvittig døll, noe fra en Lloyd-Webber musikal eller den sedvanlige Celine Dion-låta fra soundtracket til en Michael Bay-film. Men stemmen imponerer når han smeller til, det skal han ha, sund det tar halvannen en time. Han får nok masse stemmer uansett.

Alle klapper. Artistene er enige om at alle deltagerne er veldig flinke. Men de vil gjerne vinne også. Selv om det er topp bare å ha kommet helt hit. Jepp.

Så: Keep of Kalessin. Svartmetallen skrider inn på MGP-scenen. «Vi driver med musikk. Iallfall mener vi det sjøl.» Glis. En champagnekork spretter i bakgrunnen. «Om vi vinner, tar vi et glass champagne. Eller en torsk.»* Svartmetallere med humor? Verden står faen ikke til påske. De får en stemme for den kommentaren. Låta er grei nok, men savner jo liksminken litt. Hva kan jeg si? Jeg er tradisjonell av meg.

*Det har blitt påpekt for undertegnede at KoK ytret at de skulle ta seg «en karsk», ikke «en torsk». Dette er jo selvfølgelig langt mer logisk, og jeg får bare skylde på at jeg ikke fulgte så nøye med på introduskjonssnuttene, og var mer fokusert på å fylle vinglasset. Siden jeg synes torsk generelt er morsommere, lar jeg dog teksten stå uendret. Ikke gidder jeg å rette skrivefeilene heller.

Så kan man stemme for de fire som skal gå helt til siste runde, så NRK kan tjene enda mer penger. Mens det fpregår markerer vi 50-års jubileum for konkurransen alle elsker å hate. Det betyr at Bobbysocks, Løvland og Rybak blir dratt frem på scenen for å si hei, og så begynner kavalkaden. Ah, skjelettdrakten til Teigen. Og splitthoppet Teigen. Og fantastiske Samii Ednan, Norges feteste bidrag noensinne. Faen som jeg elsker den låta. Åge synger at bjørnen sover mens det glipper litt i øynene mine også. Kate Gulbrandsen minner om at grungerockens inntog avverget ozonhullkrisen. Jahn Teigen er fortsatt optimist, selv etter ørten tap. Definisjonen på galskap er som kjent å gjøre det samme og vente en forskjellig resultat. Silje Vige. Wig Wam. Sammendraget varer i to minutter. Så mye for kringkastingshistorie.

De fire som skal stå igjen blir valgt. Bjørn Johan Muri går videre. Ingen bombe. Han vinner nok hele rukla.

Nummer to er…Didrik! «Hvordan er det i Spektrum?» spør Per. «Det er helt RÅÅÅÅTT!» lyver han.

Keep of Kallessin går videre. Fett. Tenker det blir Maria som nummer fire.

Didrik og Bjørn Johan: «Det er så gøy, hihihi. Kan ikke slippe smilet, hahaha» Jubel. Stønn.

Nummer fire er…A1! Kødder du? OK, da har vi fire karer som skal videre. Det er bare å håpe på Keep of Kallessin. Ingen av dem har nubbsjangs i finalen uansett.

Ingrid Bjørnovs Grand Prix-fabel. Star Wars-rulletekster. Det kunne vært fra showet hennes, og er mao det aller beste med hele finalen. Bjørnov pisser på alle her.

A1 synger refrenget fra Mil etter mil. De er ikke høyere enn Sundnes, og han er bitteliten. Jøss.

Ørland gir toppscore til Keep.

Flybyen Bodø gir til Didrik. Fabian Stang er sikkert glad.

Skien gir til Didrik. Didrik tar ledelsen.

Sarpsborg/Sasjborr gir til Keep seieren, men Didrik leder med 2000 stemmer.

Landet er nå delt i fem.

Jørn Hoel i nord gir seier til: Didrik!

Kristine Gulbrandsen i vest gir seieren til: Didrik. Blir vanskelig å ta ledelsen fra ham nå.

Midtnorge gir til: Didrik. Jeg tror ikke denne srømmen snur.

Lars Fredriksen for Sørnorge: Didrik. Og Didrik vinner altså glætt, med mindre hele Østlandet stemmer på Keep of Kallessin.

Benedicte Adrian gir for østlandet…og Didrik tar seieren for alle metroseksuelle kelnere i det ganske land. My Heart Is Yours Will Go On, men ikke lenger enn mulig viderekvalifisering neste år. Gudd natt, Nårvei!

EPILOG: Med hjartet på rette staden åpner med 20 sekunder av Itchykoo Park. Mer kvalitet på 20 sek enn 2 timer og 10 minutter. Satan.

Fidelity

Rockefeller, 11.12.09

Jeg har ikke kjent til Regina Spektor så veldig lenge. Bekjentskapet startet først ifjor, da hun sang en duett med Ben Folds på det som var hans beste singel på lenge, You Don’t Know Me. Litt etter nevnte jeg henne tilfeldig for en vennine som prompte lånte meg et par av platene hennes. Selv om jeg i de senere år ikke har fulgt altfor nøye med på hva som skjer på musikkfronten, var det likevel en overraskelse at hun hadde gått meg så fullstendig forbi som hun hadde, da særlig med tre eller fire skiver under beltet, og disse i en sjanger jeg liker. På den annen side var det ikke før i forfjor at jeg først hørte Goodbye, Yellow Brick Road heller, så jeg innrømmer at det finnes et par hull i allmenkunnskapen min.

I år slapp hun den flotte Far, som forøvrig er fullt på høyde med Begin to Hope fra 2006. Disse to utgivelsene kan seg imellom by på noe av den beste popen utgitt i dette tiåret. Far er litt mer streit, med litt mindre hang til musikalske omveier og uvanlige vokalkonstruksjoner. For å ta en sammenligning ut av lufta, er Far litt som deLillos’ Neste sommer, en skive som destillerte et særegent musikalsk utrykk til noe som var håndgripelig for de fleste, uten egentlig å gi slipp på det idiosynkratiske.

Far og Begin to Hope var også de skivene som fikk mest spilletid i løpet av kvelden, med et par spor fra Soviet Kitsch spedd på innimellom. Med seg på scenen hadde hun en trommis og to strykere. Sammen rekonstruerte de innspillingene mer eller mindre perfekt, uten at spontaniteten på noe som helst vis ble borte. Men det må også sies at disse gutta langt ifra var nødvendige; Spekor trakterte flygelet med både rått driv og ømfintlighet, og trengte forsåvidt ikke å ha noen av dem i ryggen. (Det virker ikke særlig rart at hun og Ben Folds fant tonen rent musikalsk) Dog er stemmen hennes den virkelige hovedbestanddelen i aresenalet. Hun fløy opp og ned skalaen, og vrengte vokalen fra det myke og intime til det nær hysteriske. Det er sjelden gåsehuden virkelig stritter på konsert i disse dager, men her sto den på tå hev stort sett hele kvelden. (Lydfolka skal også ha ros for at de i det hele tatt holdt følge.)

Konserten var utsolgt, og publikum lot heller ikke jubelen vente på seg. Da hun presenterte Sondre Lerche rett før duetten Hell, No, en låt fra soundtracket til den temmelig dølle Dan in Real Life, gikk stemningen enda et hakk opp. Lerche så nesten forfjamset ut der han sto og så utover et fullstappet Rockefeller, men de to spøkte mellom seg, og hadde en genuin kjemi både personlig og musikalsk.

Utover å ha stålkontroll på det rent musikalske, hadde damen også karisma i bøtter og spann. Hun virket nesten litt sjenert de gangene hun snakket til publikum mellom låtene, men kunne forsvare seg med et særs avvæpnende smil. Sjekket man Twitter-strømmen til gjestene etter konserten, var det heller ikke rent få som var sjarmert i senk, spesielt da hun takket publikum for at de kom og for at de «took good care of our president».

Avslutningsvis skal også innrømmes at det er temmelig deilig ved å være på konsert der den musikalske gleden er like viktig som angstfylt selvutlevering. Sånn sett vil jeg sammenligne Regina Spektor med Laura Nyro; begge skaper på samme måte musikk med både nerve og glede, musikk som er helt og fullt sin egen.

Bergenssol i Tigerstaden

John Dee, 02.12.09

Det var en av de kveldene: Kulda stakk tårer ut av øyekroken og vinden skar rett til beinet. Jeg hutret og bannet til meg selv, men visste at at om litt ville sola bli levert meg og resten av publikum fra – av alle steder – Bergen. Frank Hammersland har fått mye ros av det norske kritikerkorps gjennom årene, og ble i en anmeldelse av sitt siste opus sammenlignet med Lennon/McCartney. Selv ville jeg heller peke i retning av Beach Boys; Særlig Popium-skivene er krydret med musikalske (og tekstmessige) referanser til sol og surfing. Ikke minst er låta California fra skiva Camp et skoleeksempel på solskinnspop så paradoksalt nok skrevet i den regntunge byen i vest.

John Dee var rundt halvfull da jeg kom inn; det var ingen jeg kjente der, så jeg stilte meg på hjørnet av baren og ventet. På tryneboka hadde bandet meldt at de ville stå på scenen halv ti, men lot det bero en ekstra halvtime for å få inn de siste. Rutinerte konsertgjengere kom luskende inn fra kulda helt fram til oppstarten. Det var sant å si et mere slunkent oppmøte enn jeg hadde trodd; Dog mistenker man at en konsert i midten av uka i starten av julebordsesongen på årets til nå kaldeste natt kan også ha hatt litt med saken å gjøre.

Uansett: klokka ti slentret Pogo på scenen til noe forsiktig jubel. Hammersland så utover salen med et, om ikke motløst, så iallfall et skuffet blikk, før de gikk løs på Kill all the butterflies fra karrierehøjdaren Crash. Jeg må innrømme at det var litt lite trøkk i starten, og bandet tente ikke med en gang. Litt av ansvaret lå på publikum, men litt må på bandet også; Hammersland bommet på et av refrengene, og det låt direkte surt. En konsert er som kjent en gi-og-ta-situasjon, og det må være noe demotiverende når store deler av publikum velger å holde seg bak, eller tilogmed å sitte. «Det er plass her foran» forsøkte Hammersland, og noen av oss gikk litt nærmere, men rett foran scenen forble det slunkent. Men publikum var på gli.

Med Jennifer Peach, nok et høydepunkt fra Crash, gikk energinivået opp betraktelig; rockefoten manifesterte seg, og man kunne se kropper begynne å bevege seg i takt med rytmen før refrenget tok fullstendig over. Den nye annengitaristen og keyboardisten begynte på et punkt å danse bak keyboardet, halvironisk dårlige discotrinn som siktet seg inn på en electric slide med sprengt sikring. Det passet ikke helt, men det var heller ikke meningen. To låter senere grabbet han en kubjelle, og alt falt på plass. Etter låta ropte selvfølgelig noen «More cowbell» etsteds bakfra, Christopher Walken kanalisert på Bergens-engelsk, og publikum humret i kor.

Bandet var på oppadstigende kurve nå, og den herlige eimen av samspilthet og elektrisitet bredte om seg. Swoon blåste nesten dørene av hengslene, med Viggo Krügers gitar som brekkjern, muskuløs og seig. De nye låtene kom innimellom de gamle, og fra et livemessig ståsted låt de bra, om enn litt på siden; Det er som om Hammersland forsøkte å manifestere Pure, den tredje, mer «rocka» skiva, en pussig sak som forsåvidt ikke passer så godt inn i helheten, da han skrev de nye. Samtidig er det uanstrengt melodiøst, og fikk jevnt over bra respons. Den entusiastiske, om beherskete hoingen ble stadig mer høylydt, og da Hammersland, henslengt over mikken, ropte «Hører ikke» med et stort glis, runger jubelen i salen såpass at selv den påtatt blasérte bandstjernen gliser bredt, i full visshet om at bandet nå har full kontroll.

Konserten var ferdig litt etter en time; Det føltes altfor snaut, men som de sier på engelsk: «Good things come in small packages». Ute lå byen fortsatt i barfrostens favntak, men en liten stund fikk man smake på sommeren.