California’s Callin’ Ya

California, dette myteomspunnede stedet fjernt i vest, har fortsatt ikke glidd ut av vår kollektive fantasi, mye takket være musikere som The Beach Boys, som flittig hjalp til å bygge opp myten om stedet. Bandet The Explorers Club kommer fra den andre siden av USA, nærmere sagt Atlanta i Georgia Charleston i South Carolina, men når man hører dem spille, værer man sol, strand og surfebrett.

Deres siste utgivelse heter Together og kom i 2016, og for å være ærlig ligger det nesten parodisk nær The Beach Boys i uttrykket. Singelen heter California’s Callin’ Ya, og om du er glad i vakker koring, og trenger et snev av solskinn mens det pissregner i hovedstaden midtvinters, kan du ha absolutt ha det verre i tre minutter.

Catherine the Great

Det er ingen overdrivelse å si at jeg gleder meg overordentlig hver gang Neil Hannon trekker på seg The Divine Comedy-buksene sine. (Ikke at jeg ikke elsker The Duckworth Lewis Method, da.) Catherine the Great heter den nye singlen, og viser den lettere siden av bandet – det er melodisk og avslappet, nynnbart og smilfremkallende – altså perfekt for milde sommerkvelder. Jeg håper dog at den ikke er toneangivende for hele den neste utgivelsen – det er få som gjør det grandiose like bra som Hannon, og det ville vært synd om han satser på altfor streit pop. På den annen side er første singel ut sjelden det sterkeste bandet byr på, så det er bare å smøre seg med tålmodighet til september.

Julen kom med neste sommer

deLillos

Rockefeller, 07.07.2013

På Rockefeller har deLillos akkurat spilt ferdig låta Uendelig trist, og idet Lars Lillo-Stenberg skal til å presentere neste sang, høres en stemme fra salen: «Beibi!» Stenberg snur seg i retningen stemmen kom fra og gliser. «Er det virkelig noen som ikke har fått med seg hva vi gjør i kveld?» Publikum humrer.

I år er det nemlig 20 år siden deLillos slapp Neste sommer, skiven som virkelig sendte bandet opp i stratosfæren. I 20 år har altså Kokken Tor sittet med det norske folk på vorspiel og hyttet med neven, og i 20 år har mang et brustent hjerte kjent et stikk når glemte minner viser seg å ikke være så glemte allikevel.

Det er grunn til å feire så god som noen, og deLillos har valgt å fremføre platen i sin helhet, for å begynne og slutte på denne langfredagen i Aarhus. Dessuten blir det liksom ikke jul før deLillos har spilt på Rockefeller. «Rockefeller er best, ikke sant?» spør Lars. «Jaaaa!» svarer publikum. «Vi har aldri spilt på Sentrum.» innrømmer han. «Det er ikke det samme.»

Bandet starter konserten midt i begynnelsen, for å si det slik: Livet er en liten dings fra debutplaten. Jeg kan ikke huske å ha hørt den på konsert før, men de har tross alt en samling sanger som gjør at de kunne spilt drøssevis av konserter uten å gjenta seg. De følger opp med en ny sang, som kan gli rett inn i produksjonen, og som forhåpentligvis vitner om en ny utgivelse. Fjorårets Vi er på vei, Vi kan’ke snu er blant det beste de har gjort, så jeg er spent på det som kommer.

Etter det slås en F-akkord, og bandet rekker ikke engang komme til den påfølgende B-akkorden før publikum brøler opp. Lars Fredrik Beckstrøm posisjonerer seg foran mikrofonen og maner: «Vannet frøys på bursdagen min…», og publikum synger med, henstilt til 1984, eller den tilsvarende kollektiv-perioden de fleste går gjennom i starten av livet.

Etter det snakker Lars Lillo-Stenberg litt om gangen han ble sittende fast i Danmark. Det var en langfredag. I Aarhus. Deretter følger Neste sommer i sin helhet, for et publikum som ganske sikkert kan både ordene og melodiene utenat.

I kveld er det til og med samme besetning som den første gangen; Larsene Lundevall, Beckstrøm og Lillo-Stenberg, med Øystein Paasche på trommer. Neste sommer-produsent Kyrre Fritzner kommer også på scenen og tar for seg diverse instrumenter. Selv om han for det meste holder seg som produsent, er mannen en drivende dyktig låtskriver: bare sjekk de to skivene The Rambelins ga ut på 90-tallet. Gitarist Truls Dahl kommer også på scenen.

Det finnes ikke et dårlig spor på platen; Neste sommer er en av de utgivelsene der sangene virkelig kommer som perler på en snor. Det er kanskje den mest tilgjengelige skiven de har gitt ut, men samtidig uten at de ofrer noe av særpreget. Det glir stadig over i allsang i salen, og de fleste smiler, selv om sangene ofte er såre i bunnen og angsten aldri langt unna. deLillos setter enkle ord på vanskelige følelser. Og nå som vi alle sammen er forskjellige, er vi kanskje litt likere enn vi tror.

Jeg er riktignok ikke så objektiv: deLillos har vært med meg siden tenårene, og jeg har gått på julekonsertene nesten uavbrutt siden 1991; den første gangen var det fri aldersgrense og salen besto av både dresskledde folk og blitzere med hanekam. (Blitzerne helte øl på oss fra andre etasje.) Da jeg forlover, siterte jeg Finnes det en kvinne i talen. (Svaret er forøvrig ja.)

Etter at Langfredag i Aarhus (lang) er ferdig, følger den nydelige Stum, og den rølpete Ut, som Lillo-Stenberg hevder «antagelig blir den siste låta». Det går heldigvis ikke publikum med på, og bandet kommer tilbake for å spille Suser avgårde alle mann, en av de fineste Oslo-sangene som er skrevet, før de avslutter med Hjernen er alene. Kanskje en underlig sang å sende publikum ut i vinternatten med, men vi vet jo alle at vi til syvende og sist er alene i hodene våre; en god grunn til holde være kjære litt tettere mens vi kan.

Uansett: Det ble jul i år også. Med Paasche på trommer.

(Neste sommer er forøvrig gitt ut på vinyl og kan kjøpes bl.a. på Big Dipper i Oslo. Hadde jeg hatt vinylspiller, hadde årets julegave til meg selv vært i boks.)

Anmeldelsen er skrevet for magasinet Watt og ligger også på deres sider.

Konsert: The Hold Steady

Parkteatrets 10-års jubileum går en måned til ende, med konserter og arrangementer hver eneste kveld. Igår kveld var det de amerikanske indieheltene The Hold Steady som sto på scenen foren en fullspekket sal og et veritabelt hav av Chuck Taylor-sko og rufsehår. The Hold Steady spiller relativt streit hardrock i 4/4 takt, med røffe gitarer, en god del allsangvennlige refreng og dette evig ubestemmelige elementet kalt «attityd». Det kan være mer enn nok, det.

Konserten startet med at vokalist Craig Finn gjorde et hederlig forsøk på å lede salen i allsang. Forsøket var som sagt hederlig, men da det viste seg at kun to sjeler kunne teksten godt nok til stemme i, førte det til humring både i salen og på scenen. Da gitarene blåste på, tok det imidlertid seg raskt opp, og bandet leverte over halvannen time trøkk til et entusiastisk publikum. Andre låt ut var den fyrrige «Hurricane J» fra siste album, og noen låter senere fikk «Sequestered in Memphis» allsangen i gang for fullt. Publikum fikk servert materiale fra hele diskografien, i tillegg til en smakebit fra det kommende albumet.

The Hold Steady vil nok ikke bli husket for innovasjon; de har sin «sound» og avviker sjelden fra den. Det er ikke nødvendigvis negativt; Raga Rockers har tross alt nådd store høyder på tre akkorder. Raga Rockers er heller ikke en dårlig sammenligning rent tekstmessig: en av styrkene til The Hold Steady er fortellerevnen, der sangene er bebodd av rare skruer fra alle lag, som fører til at gjenkjennelsen nok blir stor for de fleste.

Tre gitarer er kanskje i overkant om du ikke skal spille «Free bird», og savnet av keyboardisten føles av og til. (Dog fikk de med seg tirsdagens «headliner», stand-up komikeren Eugene Mirman, på theremin i siste låt.) Uansett: effektivt og med lite fjas kvitterte The Hold Steady godt for seg, og da bandet  gikk av scenen for andre gang med ordene: «Stay positive, Oslo!» var det sannsynligvis få som ikke tok det til seg da lysene kom på igjen.

(Også publisert på hjemmeunderholdningsmagasinet Watts hjemmesider)

Konsert: The Presidents of the United States of America

 

Det var en drabelig konsertkveld i hovedstaden igår; popikonet Madonna voguet på Telenor Arena, hip-hop legenden Ice Cube var straight outta Sentrum Scene, og på Rockefeller var The Presidents of the United States of America på statsbesøk.

The Presidents of the United States of America er et pop-punk band fra Seattle, og på midten av 90-tallet skjente de inn fra siden uten andre ønsker enn å underholde, og utgjorde følgelig et deilig brudd med grunge-tristessen vi ellers fikk servert fra Seattle-traktene.

Oppmøtet på Rockefeller var noe slunkent, og publikum hadde kun første etasje til disposisjon. Det stoppet derimot ikke The Presidents fra å gi full gass. Trioen spilte et knippe låter fra sitt siste album fra 2008, før de gjøv løs på hovedattraksjonen, nemlig debutskiva i sin helhet, fra (side) A til B, før de igjen henga seg til nyere låter, samt en og annen B-side.

Publikum bet godt fra seg, trass i at de var litt fåtallige; noe annet hadde også vært utiglivelig, med tanke på energien fra scenen. At dynamoene i bandet er nærmere 50 enn 40 var litt vanskelig å tro; spillegleden og splitthoppene var det uansett lite å si på. Stemningen var høy fra første stund, og etter et knippe låter ble energien til slutt forløst med Lump, da pogoingen endelig etablerte seg på bakkeplan.

Tre karer kan lage mye lyd når man har energi, evner og oppfinnsomhet på sin side. Watt storkoste seg med resten av publikum, og etter altfor knappe 90 minutter fikk vi en siste trøkk seksten med da bandet dro til med 80-talls-klassikeren Video Killed The Radio Star før lysene kom på.

Det er kanskje ikke musikk man bruker når man skal kjøre demo i hjemmekinoen, dette her, men skal man ha en fest skal det vanskelig gjøres å ikke heve stemningen mangfoldige hakk ved å sette på The Presidents of the United States of America.

Vi krysser fingrene for nytt statsbesøk om ikke altfor lenge, og kan bare si «Hail to the chiefs!»

(Også publisert på hjemmeunderholdningsmagasinet Watts hjemmesider)

Trist å være glad: deLillos fyller 25

deLillos: 3 x Lars
3 x Lars

Samme kveld som a-Ha trakk seg tilbake for godt(?) etter en verdig rekke avskjedskonserter i Oslos storstue, feiret deLillos sitt 25-års jubileum på Rockefeller, der de fremførte (og spilte inn) sin nye skive i sin helhet, før de pløyde gjennom en hitparade få andre kan matche i norsk musikk.

Den nye skiven ble altså fremført i sin helhet; vi fikk utdelt et tomt omslag da vi kom inn, og Lars Lillo-Stenberg anmodet oss innledningsvis høflig om at man ikke ropte altfor mye mellom sangene, og om man absolutt måtte gjøre rope noe, kunne man kanskje være snille nok til å ikke rope akkurat det samme mellom hver sang, OK? Tusen takk.

Konserten begynte klokken ni, etter ca en time med filmopptak fra 1987, 1999 og 2010, der man kunne observere overlegent praktfullt hockeyhår, Jørn Christensens stramme, svarte underbukser, bandets trommiser i full rotasjon (jeg mener vi så alle tre), og diverse hårfester som krøp bakover.

(Opptaket fra Samundet i 1987 var forøvrig et bevis på at det at musikken deres alltid låt mer muskuløst i konsertsammenheng enn på plate, iallfall før Kyrre Fritzer produserte Neste sommer. Dette fenomenet oppdaget jeg forøvrig på egen hånd i 1991 eller 1992, på min aller første deLillos-konsert – de turnerte for å promotere Varme mennesker, og det låt helt annerledes enn på plate. Det var en spennende kveld, med dresskledte karer og pønkere med hanekam i skjønn forening, og etter det var jeg frelst.)

Uansett. Opptaket gikk bra; Lars Lillo glemte teksten på et punkt, men hentet seg inn i neste vending. Utover det gikk alt som smurt; jeg ville nesten si over all forventning, men det er egentlig ikke sant. Dette er et band som ytterst sjelden gir dårlige konserter, og 25 års erfaring lyste igjennom her. Det var rett og slett blodstramt. Bandet besto forøvrig av de originale Lars-ene, med unge Lundevall tilbake på gitar, og Rune Lindstrøm på trommer, samt produsentene Jørn Christensen (Mercury Motors) og Kyrre Fritzer (The Rambelins) og et par andre.

Publikum var bra, jublet og klappet der de skulle, og oppførte seg generelt sivilisert (en fordel med å starte tidligere er at folk ikke rekker å drikke seg altfor dritings), og så var plutselig den nye platen et faktum. Etter det var det bare å vente på CDen skulle brennes – og for å få tiden til å gå, ble det selvfølgelig mer musikk.

deLillos med Ingrid Olava
deLillos med Ingrid Olava

Etter et par minutter med deLillos-tekster lest av kjente personligheter (egentlig en herre som het Alex, som var meget dyktig på etterlikninger. Yngve Hågensens fremføring av Tøff i pysjamas var kanskje høydepunktet) kom Lars på scenen igjen for å spørre om vi hadde lyst til å høre en deLillos-sang (Om du lurer, var svaret «JAAA!»), for så å presentere Ingrid Olava. Hun var gjest på låta Flink fra Huskeglemme, og koret og spilte piano på opera-konserten ifjor. Hun har i tillegg gitt ut en av årets beste skiver (The Guest), og jeg må innrømme at jeg håpet at hun skulle synge en av sine egne også, men måtte nøye meg med en riktig trivelig versjon av Fullstendig oppslukt av frykt, fremført med et stort smil og akkompagnert av nær overdøvende allsang.

Så sto plutselig Østein Paasche på scenen og smilte litt brydd da han ble møtt av et meget velvillig publikum og et taktfast «Paasche! Paasche! Paasche!» (Undertegnede forsøkte seg med «Paasche er bedre enn jul», men fikk ingen respons. Forøvrig var det kanskje like greit.) mens han justerte trommene. Deretter fulgte halvannen time med hits; deLillos er nå så inngrodd i eteren at de kunne ha spilt en time til, minst, og fortsatt hatt slagere igjen. Det er lett å ta deLillos for gitt, men selv om P3 i hovedsak er mer opptatt av tenåringer i for store klær og bleke, magre folk fra Brooklyn (kom dere ut av hagen min!, osv), virker det ikke som om deLillos har større problemer med å trekke inn nye fans. At de favner om alle, levnes vel liten tvil; et brustent hjerte gjør like vondt i alle aldre, og hvem har ikke stusset over evigheten mens de venter på at søvnen skal komme?

Forøvrig var det første gang fikk jeg ikke høre Suser avgårde på deLillos-konsert; kvelden ble istedenfor avsluttet med Flink, der Ingrid Olava selvfølgelig kom tilbake og sang.

Mye avhenger av publikum for å få opp stemningen det siste lille hakket, og alt klaffet her, men bandet og musikken må selvfølgelig stå for det viktigste. Etter en litt glissen konsert i februar, husker jeg at jeg stusset på om det gikk mot slutten for Frognermelankolikerne, men det viste seg å være et særdeles vitalt band som sto på scenen igår.

Så mens a-ha takket for seg for godt, nøyde deLillos seg heldigvis med å takke for denne gang, og godt var det det. Vinternatten hadde blitt så altfor, altfor mørk om så hadde vært tilfelle.IMG_0109.jpg