Thanks for Everything

Halloween and Thanksgiving were some of the American experiences I got to sample in my four years in the US. I had two Thanksgiving dinners in New York, one in Providence and one in San Francisco. I met new people and got to try both new and traditional dishes. It was fun, and taught me that family can be a more expansive term than I had previously thought.

I’m on record for being opposed to importing Halloween to Norway. It’s so obviously a cash grab and an unnecessary, frankly irresponsible push to buy disposable plastic crap we really don’t need. On other hand, dressing up is fun, and I met my wife at a Halloween party, so who am I complain?

That said, I think Thanksgiving would be a far better custom to import. After all, we live in a blessed corner of the world. I want for little, and my children are healthy. Gathering your loved ones to appreciate the things we actually have seems more important than ever.

Instead, we watched people on TV literally getting trampled by consumerism and said: «You know, that Black Friday thing looks great».

Anyway, all the best to my American friends.

Reklamer

Joachim

Jeg slo på radioen her om dagen og hørte en av disse samlebåndsproduserte stemmene pludre i vei om et eller annet. Så fulgte musikk jeg ikke kjente og som fikk meg til å føle meg gammel, men deretter skranglet Hr. Smith av Jokke og Valentinerne ut av høyttaleren.

Da tenkte jeg litt på Jokke og på fylla, uten noen spesiell grunn utover at jeg var alene hjemme uten særlige plikter, og det har seg slik at da begynner hjernen min ofte å kverne. Så begynte jeg å tenke på hvordan alkoholen tok livet av Jokke, men at det ikke kun var det; at det også var folks forventninger til ham.

Da Jokke var blitt alkoholfri (men gikk på heroin, ifølge ryktet) var han gjest på et «late night show» på TV3. (Jeg tror det var da han hadde begynt å spille med Valentourettes, for jeg husker bestemt at de spilte Positiv kjærlighetssang.) Jeg husker ikke hvem programlederen var, men han åpnet intervjuet med å si at man ikke var ekte Osloborger før man hadde tatt en øl med Jokke, og så dro han opp en sixpack. Da Nielsen så ølet, fikk han et mismodig uttrykk, men da programlederen bød, tok han likefullt imot, dog med en viss resignasjon.[1]

Så tenkte jeg litt lengre tilbake, til tiden jeg prøvde å studere på Blindern; han hadde spilt konsert på et av fakultetene ved semesterstart, men det var utsolgt, så vi kom ikke inn. Senere traff jeg noen som hadde vært der. De fortalte at det hadde vært masse fyll (unntatt på scenen, for han var nykter da). Publikum var rølpete og hadde ropt på «Jokke», igjen og igjen. «Jokke» hadde blitt sint, sa de, og til slutt hadde han ropt «Jeg heter faktisk Joachim» i frustrasjon. Vi lo, for han var jo bare Jokke, lissom. Selvmedlidenhet er en synd sang han jo selv. Det var en liten ting, men nå, rundt 20 år senere, kjente jeg nesten et snev av skyld.

Da deLillos for noen år siden spilte seg gjennom hele katalogen sin på Popsenteret, fortalte Lars Lillo-Stenberg om da de fikk med seg «Joachim Nielsen … Jokke, som mange kalte ham» på låta Kanskje. Det var en konsis, empatisk anekdote som rørte ved både talent og demoner, og da de begynte å spille, gikk det opp for meg at Lillo-Stenberg konsekvent hadde omtalt ham som «Joachim». Det var en liten, og veldig fin, ting, og jeg tror Joachim Nielsen ville satt pris på det.

Han er blitt til gatas poet nå, opphøyet til en slags sosialantropolog som snekret låter i rennesteinen, men jeg tror Joachim Nielsen drakk fordi han ikke kunne annet. Det ble varemerket hans, så levebrødet, og så ble det fengselet hans. Da han prøvde å komme seg unna, gikk det ikke, fordi fortiden stadig insisterte på å holde liv i «Jokke», helt til den ikke klarte eller orket lenger.

Når jeg hører musikken hans nå, tenker jeg på vorspiel og fester, allsang og øl. Stort sett fine stunder, men jeg tenker også på en annen tid i livet da jeg drakk alene litt for ofte. Og så lurer jeg litt på om jeg ville kommet dit hvor jeg ikke hadde klart å takke nei, men så må jeg heldigvis begynne med middagen og etterhvert går tankene til andre ting, fordi mine nærmeste har forventninger til meg som gudskjelov er så helt forskjellige fra de som førte Joachim Nielsen til sitt siste nachspiel.


  1. Det skal innrømmes at jeg ikke så om ølet var alkoholholdig eller ikke, men det sto nå Ringnes på etiketten.  ↩
Notis

Et sted like utenfor i Strømsveien står det en fyr med rusten stemme, rusten og stadig er på nippet til å sprekke, og skriker «hore» til en eller annen. Jeg kan ikke se ham, for det er et digert tre i veien, men det høres ut som om han er ganske rett ved. Utbruddene kommer med jevne mellomrom, det er en slags regelmessighet der, en alkoholsløv rytme. Av og til legger han til «jævla» for ekstra effekt. «Hore» … «Hore» … «Jævla hore». Bussene kommer, bussene går; folk går av, folk stiger på. Noen ser i retning stemmen; kjappe blikk opp fra mobilen, dveler ikke lenge nok til å provosere. «Di hore». Stemmen forblir, et anker i trafikkstøyen. Jeg nærer en slags takt i kroppen nå, spenner meg instinktivt for det neste utbruddet, men plutselig er mønsteret brutt; stemmen er borte og takten fordunstet i fraværet. En ny buss kommer, man hører spor av regn på hjulene, og så forsvinner den videre inn i byen.

Takt

Notis

Står her på trikkeholdeplassen ved siden av partileder Trine Skei Grande. En bil stopper for lyset og ruller ned vinduet og sier noe til henne. Hun går bort, svarer sjåføren kort og nikker til ham (eller et det henne?) før lyset blir grønt og bilen kjører videre. Så kommer trikken min og jeg går på mens hun fortsatt venter på sin. Det slår meg at det er fint, det at Trine Skei Grande, som sitter i regjeringen, bruker offentlig transport. Jeg stemmer ikke Venstre, men det er fin symbolikk i at hun står her – det gjør at jeg føler det fortsatt er noe i ordet folkestyre, at jeg kan gå bort til henne og rose eller rise eller simpelthen omgås en av de som driver og styrer landet. Sånn når vi først snakker om norske verdier, mener jeg.

Tilgjengelighet

Høylydt krangel på bussholdeplassen utenfor. Tittet ut av vinduet for å se hva som foregikk der nede. Fire som var i tottene på hverandre. Bare munnhuggeri, men ting kan jo eskalere kjapt. Så kom en fyr med gitar på ryggen av bussen. Sto og stirret litt på dem før han gikk videre. Så kom han tilbake igjen, gikk imellom de fire, smidig som en katt. Bød to av dem, de aller hissigste, på røyk og fikk roet gemyttene. Tok ikke på noen, var bare rolig; pendlet frem og tilbake, skapte avstand og pusterom, skilte de hardeste frontene fra hverandre. Plutselig sviktet den interne tyngdekraften, og gruppen gikk smått i oppløsning. To bega seg videre, en sto på stedet hvil før han (hun?) jogget etter, og siste ble stående med sheriffen en liten stund før de stakk. Var de kjentfolk, eller var det bare en som  bestemte seg for å hjelpe? 

Notis

California, dette myteomspunnede stedet fjernt i vest, har fortsatt ikke glidd ut av vår kollektive fantasi, mye takket være musikere som The Beach Boys, som flittig hjalp til å bygge opp myten om stedet. Bandet The Explorers Club kommer fra den andre siden av USA, nærmere sagt Atlanta i Georgia Charleston i South Carolina, men når man hører dem spille, værer man sol, strand og surfebrett.

Deres siste utgivelse heter Together og kom i 2016, og for å være ærlig ligger det nesten parodisk nær The Beach Boys i uttrykket. Singelen heter California’s Callin’ Ya, og om du er glad i vakker koring, og trenger et snev av solskinn mens det pissregner i hovedstaden midtvinters, kan du ha absolutt ha det verre i tre minutter.

California’s Callin’ Ya