Jeg beklager om du opplevde det slik

Jeg må innrømme at jeg sliter med å forstå hvorfor Listhaug handlet som hun gjorde. At hun tråkker på tær uten å beklage er jo det folk elsker ved henne, men for en dreven kommunikasjonsrådgiver som henne (og uansett hva hun sier, er hun del av Eliten) går det jo fint å unnskylde seg uten å mene det. Når man derimot ser at Christian Tybring-Gjedde  og hans krets utfordrer, eller regelrett oppfordrer KrF til å felle dem, lurer man jo på om (deler av) partiet føler Jensen er litt for rund i kantene, og at det er bedre å bli felt nå, slik at man kjappere kan få inn Listhaug som den nye lederen man samles om nasjonalt. Konspibonus: Norge har heldigvis vært skånet for mye av det vi ser ellers i Europa og USA, men om vi i tillegg tar med i betraktningen at mange i FrP beundrer en viss nabostat som har jobbet lenge for å skape splid i vesten, kan man jo begynne å lure litt. 

Reklamer

Joachim

Jeg slo på radioen her om dagen og hørte en av disse samlebåndsproduserte stemmene pludre i vei om et eller annet. Så fulgte musikk jeg ikke kjente og som fikk meg til å føle meg gammel, men deretter skranglet Hr. Smith av Jokke og Valentinerne ut av høyttaleren.

Da tenkte jeg litt på Jokke og på fylla, uten noen spesiell grunn utover at jeg var alene hjemme uten særlige plikter, og det har seg slik at da begynner hjernen min ofte å kverne. Så begynte jeg å tenke på hvordan alkoholen tok livet av Jokke, men at det ikke kun var det; at det også var folks forventninger til ham.

Da Jokke var blitt alkoholfri (men gikk på heroin, ifølge ryktet) var han gjest på et «late night show» på TV3. (Jeg tror det var da han hadde begynt å spille med Valentourettes, for jeg husker bestemt at de spilte Positiv kjærlighetssang.) Jeg husker ikke hvem programlederen var, men han åpnet intervjuet med å si at man ikke var ekte Osloborger før man hadde tatt en øl med Jokke, og så dro han opp en sixpack. Da Nielsen så ølet, fikk han et mismodig uttrykk, men da programlederen bød, tok han likefullt imot, dog med en viss resignasjon.[1]

Så tenkte jeg litt lengre tilbake, til tiden jeg prøvde å studere på Blindern; han hadde spilt konsert på et av fakultetene ved semesterstart, men det var utsolgt, så vi kom ikke inn. Senere traff jeg noen som hadde vært der. De fortalte at det hadde vært masse fyll (unntatt på scenen, for han var nykter da). Publikum var rølpete og hadde ropt på «Jokke», igjen og igjen. «Jokke» hadde blitt sint, sa de, og til slutt hadde han ropt «Jeg heter faktisk Joachim» i frustrasjon. Vi lo, for han var jo bare Jokke, lissom. Selvmedlidenhet er en synd sang han jo selv. Det var en liten ting, men nå, rundt 20 år senere, kjente jeg nesten et snev av skyld.

Da deLillos for noen år siden spilte seg gjennom hele katalogen sin på Popsenteret, fortalte Lars Lillo-Stenberg om da de fikk med seg «Joachim Nielsen … Jokke, som mange kalte ham» på låta Kanskje. Det var en konsis, empatisk anekdote som rørte ved både talent og demoner, og da de begynte å spille, gikk det opp for meg at Lillo-Stenberg konsekvent hadde omtalt ham som «Joachim». Det var en liten, og veldig fin, ting, og jeg tror Joachim Nielsen ville satt pris på det.

Han er blitt til gatas poet nå, opphøyet til en slags sosialantropolog som snekret låter i rennesteinen, men jeg tror Joachim Nielsen drakk fordi han ikke kunne annet. Det ble varemerket hans, så levebrødet, og så ble det fengselet hans. Da han prøvde å komme seg unna, gikk det ikke, fordi fortiden stadig insisterte på å holde liv i «Jokke», helt til den ikke klarte eller orket lenger.

Når jeg hører musikken hans nå, tenker jeg på vorspiel og fester, allsang og øl. Stort sett fine stunder, men jeg tenker også på en annen tid i livet da jeg drakk alene litt for ofte. Og så lurer jeg litt på om jeg ville kommet dit hvor jeg ikke hadde klart å takke nei, men så må jeg heldigvis begynne med middagen og etterhvert går tankene til andre ting, fordi mine nærmeste har forventninger til meg som gudskjelov er så helt forskjellige fra de som førte Joachim Nielsen til sitt siste nachspiel.


  1. Det skal innrømmes at jeg ikke så om ølet var alkoholholdig eller ikke, men det sto nå Ringnes på etiketten.  ↩

Spænken

I dag har Skandiabanken byttet navn til Sbanken. Jeg har vært kunde der i nesten 15 år, og navnet er positivt ladet – for meg står det for en solid tjeneste med brukervennlige løsninger. Det nye trekker min noe anglofilt rettede hjerne i retning uttrykket «spank bank», som jeg synes er noe uheldig for en bank. Jaja, Spænken, den nye appen ser jo fin ut, da.

Notis

Et sted like utenfor i Strømsveien står det en fyr med rusten stemme, rusten og stadig er på nippet til å sprekke, og skriker «hore» til en eller annen. Jeg kan ikke se ham, for det er et digert tre i veien, men det høres ut som om han er ganske rett ved. Utbruddene kommer med jevne mellomrom, det er en slags regelmessighet der, en alkoholsløv rytme. Av og til legger han til «jævla» for ekstra effekt. «Hore» … «Hore» … «Jævla hore». Bussene kommer, bussene går; folk går av, folk stiger på. Noen ser i retning stemmen; kjappe blikk opp fra mobilen, dveler ikke lenge nok til å provosere. «Di hore». Stemmen forblir, et anker i trafikkstøyen. Jeg nærer en slags takt i kroppen nå, spenner meg instinktivt for det neste utbruddet, men plutselig er mønsteret brutt; stemmen er borte og takten fordunstet i fraværet. En ny buss kommer, man hører spor av regn på hjulene, og så forsvinner den videre inn i byen.

(Originalt lagt ut på http://christian.vonschack.com/2017/08/31/takt/)

Takt

Notis

Står her på trikkeholdeplassen ved siden av partileder Trine Skei Grande. En bil stopper for lyset og ruller ned vinduet og sier noe til henne. Hun går bort, svarer sjåføren kort og nikker til ham (eller et det henne?) før lyset blir grønt og bilen kjører videre. Så kommer trikken min og jeg går på mens hun fortsatt venter på sin. Det slår meg at det er fint, det at Trine Skei Grande, som sitter i regjeringen, bruker offentlig transport. Jeg stemmer ikke Venstre, men det er fin symbolikk i at hun står her – det gjør at jeg føler det fortsatt er noe i ordet folkestyre, at jeg kan gå bort til henne og rose eller rise eller simpelthen omgås en av de som driver og styrer landet. Sånn når vi først snakker om norske verdier, mener jeg.

Tilgjengelighet

Sitat

Så hva gjør man da?

Veggen mange islamkritikere møter er at de ikke har mer å si enn at “vi må våge å si at terroren har med islam å gjøre”, “vi må ta terrortrusselen alvorlig”, “vi må våge å være sinte”, “muslimer må ta et oppgjør med ekstremistene sine”, “vi må gjøre noe”, osv. Men så da? Nå når de fleste er enige om at jihadister har noe med islam å gjøre, og de fleste tar terrortrusselen alvorlig, og muslimer gang på gang har tatt oppgjør med ekstremistene?

Fra Bjørn Stærk.