Hos legen

Jeg har hatt en kul på øyelokket i flere måneder, men nå har jeg endelig fått fjernet faenskapet. Det er selvfølgelig deilig at den er borte, men selv flere timer senere er synet på høye øye ortsatt sløret som en forførelsesscene i en billig såpeopera.

Kulen var symptom på en eller annen betennelse, så den inneholdt en del … tja, guffe. Følgelig måtte den snittes opp og tømmes. Heldigvis fikk jeg litt bedøvende salve før selve sprøyten ble satt. Jada: sprøyte! En sylskarp nålespiss skulle inn i huden rett ved øyeeplet! Hurra! Å sette den var ikke så altfor mye verre enn hos tannlegen, men altfor er fortsatt nøkkelordet her.

Det er noe eget med øynene; de er myke og følsomme, et slags hull i rustningen, og inni seg vet alle at det er skummelt å rote rundt der. (Bruker du linser, vet du hvor jo fælt det er å pirke rundt i starten.)

Legen konstaterte riktignok «dette vil gjøre vondt», da han satte bedøvelsen, og det var jo ærlig av ham, men det som fulgte var langt på vei verre. Det er simpelthen vemmelig å sitte der, passivt, mens noen roter rundt i (eller på) et såpass ømfintlig område av kroppen; naturligvis ser du ikke en døyt, men du kjenner det, om bare såvidt, et sted der ute i periferien. Du vet også forbannet godt at om du kan kjenne det gjennom bedøvelsen, så ville det vært ulidelig uten. Og selv om man vet at bedøvelsen ikke slutter å virke helt sånn helt plutselig, føles den lille sprøyten som et altfor tynt skille mellom deg smerten.

Legens løpende kommentar til sin assistent à la «Oj, den var full, gitt» var heller ikke så artige å høre mens jeg kjente vag napping og lekking et sted akkurat utenfor rekkevidde. «Se oppover» sa legen, og det gjorde jeg, presset øyet mot taket, i denne unaturlige retningen der det ventet skarpe gjenstander og eksponerte synsorganer, selv om hele kroppen kjempet mot. 

Inngrepet gikk heldigvis fort, iallfall sånn i målbar tid, men rent subjektivt har har jo minutter og sekunder en tendens til å utvide seg i en gitt situasjon. Det slår meg også at det er i slike tilfeller at jeg savner å være barn igjen; jeg savner å få et neongrønt plastfly fordi jeg har vært «flink» og holdt ut. Når man er voksen, skal man liksom bare tåle et og annet inngrep som gjør at man gråter blod et par timer. Fordi sånn er det å være voksen. Men blogge om det, det kan jeg jo.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s