Formodning (Ernst Orvil)

Wenche Foss statue

When beggars die, there are no comets seen; The heavens themselves blaze forth the death of princes. (William Shakespeare, Julius Caesar)

Det er rart når kjente mennesker dør; plutselig sørger både pressen og mannen i gata åpenlyst. Eller, det er vel egentlig ikke rart. Har man først levet sitt liv i det offentlige lys, dør man gjerne slik også. Wenche Foss ble 93 år gammmel, og hadde velsignet nok både helse (stort sett) og sinn i behold da hun døde. Hennes bortgang var ikke en tragedie, bare livet, uten at det gjør det mindre trist for familie og kjente.

I den tilkoblede verden har alle en oppfatning de gjerne skal dele, og i nettavisene kan Gud og hvermann skrive en siste hilsen på veien. Det er hyggelig, det. Enslige stemmer i kommentarfeltene maner riktignok om gangsyn og perspektiv. Det finnes tross alt viktigere ting i verden, og man minner om at Japan ligger med nær brukken rygg, Kadhaffi skyter stadig på sitt eget folk og Veivesenet vet fortsatt ikke hva de driver med. (Nyhetsspeilet er sikkert også irritert over at Foss’ død tar oppmerksomhet vekk fra deres bitende avsløringer av det verdensomspennende sionistkomplottet.)

Og det er jo riktig: Død og katastrofe (og konspirasjonsteorier) er tross alt en konstant i verden. Men samtidig er det jo en naturlig impuls å markere at en institusjon er borte. Leser man kondolansene i avisene kan man bl.a. lese en som forteller at Foss skjulte hans far i huset sitt på Bygdøy i løpet av krigen, slik at han klarte å flykte fra tyskerne. Aqua-Lenes utsagn om at hun gjerne hengir seg til plastisk kirurgi om det skulle trengs fremstår om mulig enda plattere.

Jeg kjente ikke Wenche Foss, men det var lett å like henne; hun virket som en oppegående person med en godt utviklet sosial samvittighet, og hun minnet oss også på at fargeklattene tross alt ikke var slik en sjeldenhet i det grå Norge som det stadig hevdes. Og selv om fremtoningen Wenche Foss sikkert overskygget skuespillerinnen Wenche Foss, hadde hun uansett en lang, variert karriere å vise til. Jeg så henne på scenen én gang, i Ibsens John Gabriel Borkmann, en flott forestilling som gjorde mye for å vekke min egen teaterinteresse. (Nationaltheatrets oppsetning av Brand i fjor gjorde riktignok like mye for å drepe den.)

Alle mine er borte nå. Når jeg leser dødsannonsene, ser jeg at mange er født rundt samme år som meg. Noen ganger lever vi kanskje litt for lenge.

uttalte hun etter vennen Arne Næss’ død. Sitatet fikk meg til å tenke på min egen bestemor på slutten av hennes liv, da hun var sliten, lei og ikke minst klar. Og det fikk meg igjen til å tenkte på Ernst Orvils siste dikt, Formodning, skrevet i samme sinnelag, inneforstått med at det ikke var lenge igjen, og ikke besynderlig plaget med det. Det skrives mye om å leve med verdighet, men ofte glemmer man at det også kan bety at man må få lov til å dø med verdighet. Og derav, etter mye og men, ukens dikt:

Formodning

Mine morgener er borte,
jeg skal ikke gå til kiosken,
jeg er da antagelig,
død en gang i forrige uke.
Mine sorger er gått tapt,
jeg skal ikke mere undres
over synden som er skapt.

Skoene er uten eier.
Mine enkle morgenveier
er blitt vekk i blodets skumring.
Mine ord i hennes hår
sloknet kanskje allerede
fredag aften: Er vi bundne
til det dunkelt overvunne?

Jeg formoder at man jevner
jorden over mine evner.
Deilig da en drøm
på dypet. Når det grønnes
skal jeg vannes
av en kones sommerkannes
regn igjennom dødens skygger.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s