Tears of a Clown

Når jeg handler mat, er det ofte jeg treffer på en kar i butikken – det kan nesten virken som om vi er sånn halvt synkrone. Jeg vet ikke hva han heter, eller hva han gjør, eller hvor han bor. Alt jeg vet er at han alltid får meg i godt humør, og jeg tviler på at jeg er den eneste. Det er ikke fordi han er rar eller ubehagelig på noe vis, eller fordi han klovner og gjøgler slik oppmerksomhetssyke folk av og til gjør; det er på grunn av denne lille dingsen jeg til tider har et både anstrengt og avmålt forhold til: Mobiltelefonen. Ringelyden på telefonen hans er nemlig Smokey Robinsons «Tears of a Clown» og hver gang telefonen ringer, brer et smil seg utover ansiktet hans idet fløyten begynner å trille. Han svarer alltid sent; først svaier han litt for seg selv i musikkens favn, holder pusten og venter på at blåserne skal rekke å ta i, om bare for et par takter, før han så tvinger seg til å svare, om enn motvillig. Det er et rituale jeg alttid blir glad av å se; en slags meditasjon, eller hverdagsbønn, som beskjedent springer ut i fra innerlommen og utvilsomt driver den andre parten til vanvidd.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s