Sommerslutt (Stein Mehren)

Jeg begynte å interessere meg for lyrikk mot slutten av videregående skole. Det vi leste på skolen grep meg aldri helt, og selv om det forsåvidt er flaut å innrømme, var det faktisk pga. Ken Russells temmelig elendige (dog underholdende) grøsserfilm «Gothic» – om Byron og ekteparet Shelley – at jeg fattet interesse for lyrikk. Etter filmen endte jeg opp med den diktsamlinger av begge to, samt Mary Shelleys «Frankenstein» – et ikke dårlig literært utgangspunkt, når sant skal sies.

Jeg begynte så smått å lese klassisk lyrikk etter det, hovedsaklig britisk, med et innslag av amerikanske Dickinson og Poe, grunnet i et ønske om 1) nyte språket, 2) å lære, og 3) å imponere jenter. Det var ikke før jeg begynte å lese de amerikanske beat-forfatterne at interessen virkelig kom, og med den fulgte en hel del stusselige forsøk på å skrive selv. I disse dager har lyrikkinteressen min dabbet av noe, men jeg beveger meg av og til inn på feltet igjen.

Da jeg studerte utenlands, hadde jeg med meg en antologi over norsk lyrikk gjennom tidene. En som selvfølgelig hadde en diger seksjon der, var den store Stein Mehren. Jeg prøvde så godt jeg kunne, men klarte aldri helt å gripes av eller å komme inn i det jeg leste. Men da jeg var på biblioteket her om dagen, sto bøkene hans oppstilt i anledning hans 75-års dag den 16. mai, og av ren nysgjerrighet tok jeg med hans «Dikt i utvalg» (utvalg av Henning Hagerup) på veien ut.

Jeg innrømmer åpent og ærlig at det er mye som fremstår som tungt og overveldende for en dilletant som meg selv, men det er som oftest de små gløttene som byr deg inn, og et av de små gløttene som traff meg rett i sjelen var diktet «Sommerslutt» fra samlingen «Den usynlige regnbuen» (1981). Jeg bryter sannsynligvis opphavsrettsloven ved å gjengi diktet her, men tar likevel sjansen på å dele dette lille portrettet. Gratulerer med 75 vel overståtte år.

Sommerslutt

Jeg stenger hytta for iår. Min
datter tar farvel med barna. Men hun
snur seg ikke. Hun trår ut og inn av hver
sommer, som til en avbrutt lek.

Hun vet ingenting om det å gå igjen
i sitt eget liv, om det å snu seg – heftig
mot noe som aldri vender tilbake, trå ned
i det kjente og plutselig trå feil

Der jeg huker meg ned i erindringen
vokst ut av den, der jeg strekker meg mot
dagene og tar på skygger, der kommer hun, fra
alle kanter av nuet. Kald og klar er luften
Rognebærklaser i et høstlig speil.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s