Fidelity

Rockefeller, 11.12.09

Jeg har ikke kjent til Regina Spektor så veldig lenge. Bekjentskapet startet først ifjor, da hun sang en duett med Ben Folds på det som var hans beste singel på lenge, You Don’t Know Me. Litt etter nevnte jeg henne tilfeldig for en vennine som prompte lånte meg et par av platene hennes. Selv om jeg i de senere år ikke har fulgt altfor nøye med på hva som skjer på musikkfronten, var det likevel en overraskelse at hun hadde gått meg så fullstendig forbi som hun hadde, da særlig med tre eller fire skiver under beltet, og disse i en sjanger jeg liker. På den annen side var det ikke før i forfjor at jeg først hørte Goodbye, Yellow Brick Road heller, så jeg innrømmer at det finnes et par hull i allmenkunnskapen min.

I år slapp hun den flotte Far, som forøvrig er fullt på høyde med Begin to Hope fra 2006. Disse to utgivelsene kan seg imellom by på noe av den beste popen utgitt i dette tiåret. Far er litt mer streit, med litt mindre hang til musikalske omveier og uvanlige vokalkonstruksjoner. For å ta en sammenligning ut av lufta, er Far litt som deLillos’ Neste sommer, en skive som destillerte et særegent musikalsk utrykk til noe som var håndgripelig for de fleste, uten egentlig å gi slipp på det idiosynkratiske.

Far og Begin to Hope var også de skivene som fikk mest spilletid i løpet av kvelden, med et par spor fra Soviet Kitsch spedd på innimellom. Med seg på scenen hadde hun en trommis og to strykere. Sammen rekonstruerte de innspillingene mer eller mindre perfekt, uten at spontaniteten på noe som helst vis ble borte. Men det må også sies at disse gutta langt ifra var nødvendige; Spekor trakterte flygelet med både rått driv og ømfintlighet, og trengte forsåvidt ikke å ha noen av dem i ryggen. (Det virker ikke særlig rart at hun og Ben Folds fant tonen rent musikalsk) Dog er stemmen hennes den virkelige hovedbestanddelen i aresenalet. Hun fløy opp og ned skalaen, og vrengte vokalen fra det myke og intime til det nær hysteriske. Det er sjelden gåsehuden virkelig stritter på konsert i disse dager, men her sto den på tå hev stort sett hele kvelden. (Lydfolka skal også ha ros for at de i det hele tatt holdt følge.)

Konserten var utsolgt, og publikum lot heller ikke jubelen vente på seg. Da hun presenterte Sondre Lerche rett før duetten Hell, No, en låt fra soundtracket til den temmelig dølle Dan in Real Life, gikk stemningen enda et hakk opp. Lerche så nesten forfjamset ut der han sto og så utover et fullstappet Rockefeller, men de to spøkte mellom seg, og hadde en genuin kjemi både personlig og musikalsk.

Utover å ha stålkontroll på det rent musikalske, hadde damen også karisma i bøtter og spann. Hun virket nesten litt sjenert de gangene hun snakket til publikum mellom låtene, men kunne forsvare seg med et særs avvæpnende smil. Sjekket man Twitter-strømmen til gjestene etter konserten, var det heller ikke rent få som var sjarmert i senk, spesielt da hun takket publikum for at de kom og for at de «took good care of our president».

Avslutningsvis skal også innrømmes at det er temmelig deilig ved å være på konsert der den musikalske gleden er like viktig som angstfylt selvutlevering. Sånn sett vil jeg sammenligne Regina Spektor med Laura Nyro; begge skaper på samme måte musikk med både nerve og glede, musikk som er helt og fullt sin egen.