Velgerne tenker selv. Vi holder oss for gode til å bruke ord som «dum» og «slem» i slike debatter. Det er ikke grunn til å trekke slik karakteristikk inn i politikk.

Roger Madsen (Frp) ønsker forøvrig å minne om hans uttalte motforestilling til kronprinsparets Afrika-besøk i 2009:

Prøv å besøke Østen istedenfor Afrika. Derfra kommer det bare halvaper.

Nuvel.

De ansatte, proffe til fingerspissene, ler høflig og sier de kan saktens hjelpe til, men jeg lurer litt på om markedsavdelingen er nødt til å be postfolkene være ekstra forsiktige når de sorterer brev i disse dager.

Mine navn Sir.James Sandham,
jeg er en advokat og
en virksomhet
rеdgiver.

mine utenlandske klient
(Navn Avstеr) dшde noen еr siden
og ingen
familiemedlem lе her i London

eller i hjemlandet.

i hjemlandet.

Nylig var jeg offisielt informert
av en bank her i London
at min avdшde klient har midler
til sammen summen av

Seven Million trehundre og tyve tusen britiske pund pounds

Seven Million
trehundre og

tyve tusen

#2: Dette fondet er pensjon
og forsikring som betales
til min klient av et forsikringsselskap.

Nеr jeg er trygg pе din tillit,
er jeg villig
som en utlending

at midlene skal sendes
utenlands.

Sir.James Sandham,

(KSM)

(Q.B)

Så med stadig økende resignasjon og irritasjon ser jeg til stadighet feil som burde ha blitt unngått. Når i all verden startet for eksempel bruken av genitiv-apostroff på norsk? Dette er et fenomen importert fra USA og Storbritannia man ser oftere og oftere. «Rune’s pub». Hva? tenker jeg, det kan da ikke stemme. Runes pub heter det da vitterlig. Burde ikke de som laget selve skiltet sagt fra? (Det kunne de formodentlig ikke, da det meste trykkes i Baltikum i disse dager.)

Deretter kommer dette med orddeling – eller burde jeg heller si «ord deling»? –  hvorfor er det så fordømt vanskelig å enten trekke sammen ord, eller bruke din gode venn bindestreken? De nye teknologiene burde jo forsåvidt hjelpe i så måte; du sparer for eksempel masse tegn på Twitter om du ikke i ett sett insisterer på å dytte inn mellomrom som ikke skal være der i utgangspunktet.

Så kommer låneordene. Ikke at det er noe galt med låneord; vi snakker tross alt et lånespråk i utgangspunktet, skal man se nøkternt på det. (Alle som maser om at nynorsk på et eller annet vis er «mer autentisk» kan ta seg en bolle – hadde Aasen ment alvor, burde han tatt turen til Island istedenfor å traske rundt i norske dalfør og klage på hovedstaden. Nuvel.)

Musikktjenesten Spotify sendte tidligere (Dette innlegget ble skrevet for en stund siden, glemt og ikke lagt ut før nå.) en reklamesnutt for Relax, en tyggepastill som visstnok forsøker å bli for kinoturer hva Kvikk-lunsj er for skiturer. Reklamedamen snakket om en eller annen tjeneste du fikk «om du subscriber på en spilleliste», som igjen fikk meg til å ville knuse monitoren. «Subscribe?» Satt det en eller annen gjøk av en tekstforfatter på kontinentet etsted og brukte oversettelsestjenesten til Google i jobben? Og er i så fall Google Translate så dårlig at den ikke engang klarer å oversette «subscribe» med «abonnere»?

På ICA Carl Berner skiltet de forøvrig nylig med «single flasker» for en stund siden, noe som gjorde meg litt trist på deres vegne. Det skal nevnes at jeg selv lever et meget behagelig singelliv og trives med det, men jeg undret likevel på om flaskene var single av eget valg, eller om de  rett og slett manglet sosiale evner. Kanskje de slet med tidligere forhold, tenkte jeg, før jeg kom fram til at her dreide det seg om en slik overreligiøs gjeng bestående av latent homofile som heller lever i sølibat og stadig forbønn fremfor å innrømme sannheten for seg selv. Så kom jeg på at jeg selv i utgangspunktet trakk betydningen ut ifra et låneord, men kom så fram til at det er heller lite morsomt man kan skrive om singel og sand.

Avslutningsvis håper jeg man misforstår meg rett: jeg gjør ofte feil selv, og det er tross alt bare å lese innleggene mine for å konstatere akkurat dét. Det er helt naturlig, og uansett hvor mye jeg klager her, er ikke rettskrivning den viktigste tingen i livet. Det som slår meg som langt mer problematisk er at det ikke ser ut til å være noen instanser for faktisk korrektur lenger, og enda viktigere: at ingen bryr seg lenger.

Det mest forbannede er selvfølgelig hvor smittsomt det er: Her om dagen skulle jeg til å skrive noen linjer om det bergenske populærmusikkensemblet Harrys Gym. «Harry’s Gym» skrev jeg automatisk, før jeg måtte vedkjenne at forråtnelsen hadde satt inn også hos meg.

Føkk it.

Det er rart når kjente mennesker dør; plutselig sørger både pressen og mannen i gata åpenlyst. Eller, det er vel egentlig ikke så rart. Har man først levet sitt liv i det offentlige lys, dør man gjerne slik også. Wenche Foss ble 93 år gammmel, og hadde velsignet nok både helse (stort sett) og sinn i behold da hun døde. Hennes bortgang var ikke en tragedie, bare livet, uten at det gjør det mindre trist for familie og kjente.

I den tilkoblede verden har alle en oppfatning de gjerne skal dele, og i nettavisene kan Gud og hvermann skrive en siste hilsen på veien. Det er hyggelig, det. Enslige stemmer i kommentarfeltene maner riktignok om gangsyn og perspektiv. Det finnes tross alt viktigere ting i verden, og man minner om at Japan ligger med nær brukken rygg, Kadhaffi skyter stadig på sitt eget folk og Veivesenet vet fortsatt ikke hva de driver med. (Nyhetsspeilet er sikkert også irritert over at Foss’ død tar oppmerksomhet vekk fra deres bitende avsløringer av det verdensomspennende sionistkomplottet.)

Og det er jo riktig: Død og katastrofe (og konspirasjonsteorier) er tross alt en konstant i verden. Men samtidig er det jo en naturlig impuls å markere at en institusjon er borte. Leser man kondolansene i avisene kan man bl.a. lese en som forteller at Foss skjulte hans far i huset sitt på Bygdøy i løpet av krigen, slik at han klarte å flykte fra tyskerne. Aqua-Lenes utsagn om at hun gjerne hengir seg til plastisk kirurgi om det skulle trengs fremstår om mulig enda plattere.

Jeg kjente ikke Wenche Foss, men det var lett å like henne; hun virket som en oppegående person med en godt utviklet sosial samvittighet, og hun minnet oss også på at fargeklattene tross alt ikke var slik en sjeldenhet i det grå Norge som det stadig hevdes. Og selv om fremtoningen Wenche Foss sikkert overskygget skuespillerinnen Wenche Foss, hadde hun uansett en lang, variert karriere å vise til. Jeg så henne på scenen én gang, i Ibsens John Gabriel Borkmann, en flott forestilling som gjorde mye for å vekke min egen teaterinteresse. (Nationaltheatrets oppsetning av Brand i fjor gjorde riktignok like mye for å drepe den.)

Alle mine er borte nå. Når jeg leser dødsannonsene, ser jeg at mange er født rundt samme år som meg. Noen ganger lever vi kanskje litt for lenge.

uttalte hun etter vennen Arne Næss’ død. Sitatet fikk meg til å tenke på min egen bestemor på slutten av hennes liv, da hun var sliten, lei og ikke minst klar. Og det fikk meg igjen til å tenkte på Ernst Orvils siste dikt, Formodning, skrevet i samme sinnelag, inneforstått med at det ikke var lenge igjen, og ikke besynderlig plaget med det. Det skrives mye om å leve med verdighet, men ofte glemmer man at det også kan bety at man må få lov til å dø med verdighet. Og derav, etter mye og men, ukens dikt:

Formodning

Mine morgener er borte,
jeg skal ikke gå til kiosken,
jeg er da antagelig,
død en gang i forrige uke.
Mine sorger er gått tapt,
jeg skal ikke mere undres
over synden som er skapt.

Skoene er uten eier.
Mine enkle morgenveier
er blitt vekk i blodets skumring.
Mine ord i hennes hår
sloknet kanskje allerede
fredag aften: Er vi bundne
til det dunkelt overvunne?

Jeg formoder at man jevner
jorden over mine evner.
Deilig da en drøm
på dypet. Når det grønnes
skal jeg vannes
av en kones sommerkannes
regn igjennom dødens skygger.

3 x Lars

Samme kveld som a-Ha trakk seg tilbake for godt(?) etter en verdig rekke avskjedskonserter i Oslos storstue, feiret deLillos sitt 25-års jubileum på Rockefeller, der de fremførte (og spilte inn) sin nye skive i sin helhet, før de pløyde gjennom en hitparade få andre kan matche i norsk musikk.

Den nye skiven ble altså fremført i sin helhet; vi fikk utdelt et tomt omslag da vi kom inn, og Lars Lillo-Stenberg anmodet oss innledningsvis høflig om at man ikke ropte altfor mye mellom sangene, og om man absolutt måtte gjøre rope noe, kunne man kanskje være snille nok til å ikke rope akkurat det samme mellom hver sang, OK? Tusen takk.

Konserten begynte klokken ni, etter ca en time med filmopptak fra 1987, 1999 og 2010, der man kunne observere overlegent praktfullt hockeyhår, Jørn Christensens stramme, svarte underbukser, bandets trommiser i full rotasjon (jeg mener vi så alle tre), og diverse hårfester som krøp bakover.

(Opptaket fra Samundet i 1987 var forøvrig et bevis på at det at musikken deres alltid låt mer muskuløst i konsertsammenheng enn på plate, iallfall før Kyrre Fritzer produserte Neste sommer. Dette fenomenet oppdaget jeg forøvrig på egen hånd i 1991 eller 1992, på min aller første deLillos-konsert – de turnerte for å promotere Varme mennesker, og det låt helt annerledes enn på plate. Det var en spennende kveld, med dresskledte karer og pønkere med hanekam i skjønn forening, og etter det var jeg frelst.)

Uansett. Opptaket gikk bra; Lars Lillo glemte teksten på et punkt, men hentet seg inn i neste vending. Utover det gikk alt som smurt; jeg ville nesten si over all forventning, men det er egentlig ikke sant. Dette er et band som ytterst sjelden gir dårlige konserter, og 25 års erfaring lyste igjennom her. Det var rett og slett blodstramt. Bandet besto forøvrig av de originale Lars-ene, med unge Lundevall tilbake på gitar, og Rune Lindstrøm på trommer, samt produsentene Jørn Christensen (Mercury Motors) og Kyrre Fritzer (The Rambelins) og et par andre.

Publikum var bra, jublet og klappet der de skulle, og oppførte seg generelt sivilisert (en fordel med å starte tidligere er at folk ikke rekker å drikke seg altfor dritings), og så var plutselig den nye platen et faktum. Etter det var det bare å vente på CDen skulle brennes – og for å få tiden til å gå, ble det selvfølgelig mer musikk.

deLillos med Ingrid Olava

Etter et par minutter med deLillos-tekster lest av kjente personligheter (egentlig en herre som het Alex, som var meget dyktig på etterlikninger. Yngve Hågensens fremføring av Tøff i pysjamas var kanskje høydepunktet) kom Lars på scenen igjen for å spørre om vi hadde lyst til å høre en deLillos-sang (Om du lurer, var svaret «JAAA!»), for så å presentere Ingrid Olava. Hun var gjest på låta Flink fra Huskeglemme, og koret og spilte piano på opera-konserten ifjor. Hun har i tillegg gitt ut en av årets beste skiver (The Guest), og jeg må innrømme at jeg håpet at hun skulle synge en av sine egne også, men måtte nøye meg med en riktig trivelig versjon av Fullstendig oppslukt av frykt, fremført med et stort smil og akkompagnert av nær overdøvende allsang.

Så sto plutselig Østein Paasche på scenen og smilte litt brydd da han ble møtt av et meget velvillig publikum og et taktfast «Paasche! Paasche! Paasche!» (Undertegnede forsøkte seg med «Paasche er bedre enn jul», men fikk ingen respons. Forøvrig var det kanskje like greit.) mens han justerte trommene. Deretter fulgte halvannen time med hits; deLillos er nå så inngrodd i eteren at de kunne ha spilt en time til, minst, og fortsatt hatt slagere igjen. Det er lett å ta deLillos for gitt, men selv om P3 i hovedsak er mer opptatt av tenåringer i for store klær og bleke, magre folk fra Brooklyn (kom dere ut av hagen min!, osv), virker det ikke som om deLillos har større problemer med å trekke inn nye fans. At de favner om alle, levnes vel liten tvil; et brustent hjerte gjør like vondt i alle aldre, og hvem har ikke stusset over evigheten mens de venter på at søvnen skal komme?

Forøvrig var det første gang fikk jeg ikke høre Suser avgårde på deLillos-konsert; kvelden ble istedenfor avsluttet med Flink, der Ingrid Olava selvfølgelig kom tilbake og sang.

Mye avhenger av publikum for å få opp stemningen det siste lille hakket, og alt klaffet her, men bandet og musikken må selvfølgelig stå for det viktigste. Etter en litt glissen konsert i februar, husker jeg at jeg stusset på om det gikk mot slutten for Frognermelankolikerne, men det viste seg å være et særdeles vitalt band som sto på scenen igår.

Så mens a-ha takket for seg for godt, nøyde deLillos seg heldigvis med å takke for denne gang, og godt var det det. Vinternatten hadde blitt så altfor, altfor mørk om så hadde vært tilfelle.

…det heter «Prosit», for helvete! Om du må utelate et helt vanlig uttrykk for at vitsen skal funke, bør du sannsynligvis konsentrere deg om å skrive en ny vits istedet. Greit at det forsåvidt er et låneord, som så mange andre ord i vårt smukke språk, men de færreste sier «bless you», uansett hvor plagsomt flerkulturelt Christian Tybring-Gjedde synes Norge er blitt.

I etterordet sammenlignes Christiansens lyrikk med dyrespor – tydelige og gåtefulle på en gang. Det slår meg som en like god beskrivelse som noen: Han er en mester i si akkurat nok. Man trenger ikke lese mellom linjene – med mindre man selv vil, da. I tillegg har han noen de beste titlene jeg vet om: En spermhval synger ikke lenger, Livstidløs, Et tog trekker møkka avgårde og Farvel Shane, for bare å nevne noen. Christiansen er langt mer ordknapp enn Stein Mehren, forrige ukes 75-års-jubilant, i den grad det nesten er fristende å kalle ham fåmælt. Det er han selvfølgelig ikke, men der Mehren tidvis fremstår som voldsom og utbasunerende, mumler Christiansen fragmenter ned i avisen (eller muligens Cahiers du Cinéma) mens han tenner en røyk på metroen i Paris.

Uansett. Et av de første diktene i Lett ferd jeg leste var Forandra. Jeg hadde like før tatt et vaklende skritt inn i det man kaller de voksnes rekker, og det føltes som om Forandra var skrevet ene og alene for meg. Det er det selvfølgelig ikke: Christiansen beskriver en temmelig universell følelse, iallfall for de av oss med heterogametisk kromosongrunnlag; Forandra beskriver og tar det smånervøse og det nølende – og ikke minst den dårlig skjulte fornemmelsen av stolthet – på kornet.

Forandra

En gutt beveger seg i en jente,
han gjør henne lykkelig som bikkjene.
Det renner brunt vann nedover åsryggen,
godt for bregnene, døden for kaninene.
En gutt venter med stønn og forvitring,
med antent magnesium i buken.
Og når han er ute igjen avskriver han
søvnen og framtidas hjerteslag
og sender ett stjålent blikk
på regnet, ikke i vanære.

VG holder standarden.